Forslag til nytt regelverk for tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner - høringssvar fra SAF

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har gitt Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet oppgaven med å lage nytt tilskuddsregelverk for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner. Direktoratets høringsforslag kan interesserte lese her.

SAFs høringsuttalelse til forslaget er limt inn nedenfor.

Jeg takker dere som har hjulpet undertegnede med arbeidet så mye!

Magne Bolme, leder

Synshemmede Akademikere

Postboks 5911 Majorstuen

0308 OSLO

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Postboks 8113 Dep

0032 OSLO

                                                                      Stokke, 3. desember 2012

Synshemmede Akademikeres høringsuttalelse til forslag til nytt regelverk for tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoner

1. Innledning

Synshemmede Akademikere, SAF, leverer med dette høringsuttalelse til forslag til nytt regelverk for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner.

I snart 30 år har SAF drevet interessepolitisk arbeid for likestilling og mot diskriminering av synshemmede i utdanning og arbeidsliv. Vi har i ulike sammenhenger vært sentrale premissleverandører for debatten rundt og forståelsen av funksjonshemmede og funksjonshemming i den siste snaue mannsalderen. Også mye av språkbruken i det framlagte forslaget til nytt regelverk for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner er preget av det arbeidet bl.a. vi har frontet i de siste tiårene.

Vi er derfor skuffet over at så lite av virkelighetsforståelsen bak begrepene har nedfelt seg i det utsendte regelforslaget. Og vi er meget kritiske til det framlagte forslaget til nytt regelverk for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner. Skulle de foreslåtte kriteriene for tildeling av støtte bli gjeldende regelverk vil vi hevde at det vil bidra til å svekke funksjonshemmedes muligheter til å delta i organisasjonsliv og samfunnsdebatt som likestilte borgere. Det foreslåtte regelverket legger opp til en uniformering og ensretting av funksjonshemmedes organisasjonsliv, der diagnose og selvhjelp gjennom likemannsarbeid er det som premieres og settes i fokus. Dermed kan direktoratet gjennom sine forslag til regler for støtte medvirke til å undergrave mangfoldet i funksjonshemmedes sivilsamfunn, og å sette organisasjonslivet blant funksjonshemmede minst 20 år tilbake i tid.

2. Funksjonshemming er mer enn diagnoser

Diagnose er det eneste gjennomgående vurderingsgrunnlaget i regelverket. Den diagnoseorienterte tenkningen som kommer både eksplisitt og implisitt til uttrykk i forslaget er grunnlag for all vurdering av organisasjoners støtteverdighet og arbeid. Hvor ubevisst innarbeidet denne tankegangen er i hele det framlagte forslaget kommer paradoksalt nok med all tydelighet fram når man leser forslagets formålsparagraf. Den innledes slik:

”§ 1 Formål

Formålet med tilskuddsordningen er å styrke mulighetene for frivillige organisasjoner til å jobbe mot diskriminering og for likestilling av personer med nedsatt funksjonsevne i samfunnet.”

Dette er en målsetting vi støtter fullt ut, og som skulle være skreddersydd for vår virksomhet. Problemet med de fine og helt ”tidsriktige og politisk korrekte frasene” er at de i svært liten grad gjenfinnes i regelverket for hva som skal regnes som støtteverdig. Og vi kan ikke se at disse målsettingene på noen måte er operasjonalisert i forslaget. Man er tvert i mot eksplisitt på at interessepolitisk arbeid ikke får egen premiering, og i den grad det åpnes for premiering av slik virksomhet er det knyttet til klassisk ”foreningsbyggende” virksomhet.

Gapet mellom de fine og tidsriktige målformuleringene, og regelverkets praktiske utforming blir dermed en grell illustrasjon av at det utsendte forslaget til regelverk bygger på en totalt manglende forståelse av hva det i realiteten vil si å jobbe mot diskriminering og for samfunnsmessig deltakelse. Skal man a håp om å nå disse målsettingene må man utvikle et regelverk som kan fange opp hvor mangfoldig dette politikkfeltet er. Det ensidige diagnose- og selvhjelpsfokuset man har valgt her er faktisk det mest ”tilslørende” man kunne ha valgt når målene er dem de har satt.

Den vesentligste tilsløringen denne diagnoseorienteringen fører til er at man har oversett at det finnes ideologiske skillelinjer mellom ulike organisasjoner av funksjonshemmede. Mange av organisasjonene ivaretar interessene til ulike diagnosegrupper. De arbeider lite med diskriminering og velger heller å rette sitt arbeid mot påvirkning av helsevesen og NAV. Selv blant de organisasjonene som arbeider for likestilling og mot diskriminering finnes det ulike meninger om hvilke strategier som bør velges og faktisk også om hvilke mål en vil oppnå.

Vi må også presisere at uenighetene innenfor enkeltgrupper, som for eksempel synshemmede, kan være like stor som i befolkningen for øvrig. og etter vår oppfattning må det derfor være viktig å ha også dette i tankene når man skal lage et nytt regelverk for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner. Organisasjonsfriheten og mulighetene til å opprettholde et fungerende sivilsamfunn må være en like viktig rett for funksjonshemmede som for alle andre borgere. En funksjonsnedsettelse må ikke føre mennesker inn i ”avhengighet” av en frivillig organisasjon med monopol på et diagnosefelt. Da står man i så fall i fare for å utvikle regler som undergraver organisasjonsfriheten.

Den foreslåtte diagnosebaserte nedre grensen for antall medlemmer som kriterium for å kunne motta støtte, er sammen med direktoratets uttalte ønske om å stimulere til samling under ”paraplyer”, etter vår mening enda en trussel mot det mangfoldet som finnes blant funksjonshemmedes organisasjoner. Her vil det ensidige diagnosefokuset igjen kunne bidra til å svekke funksjonshemmedes borgerrettigheter og ytringsfrihet fordi det fremmer en ensretting av funksjonshemmedes organisasjonsliv tuftet på en rent medisinsk forståelse av funksjonshemming.

3. Mangfold og demokrati vs. diagnose

Tankegangen bak forslaget til nytt regelverk for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner står i skarp kontrast til den tankegangen myndighetene har i forhold til andre grupper det kan være naturlig å sammenlikne seg med. SAF vil her vise til organisering av andre befolkningsgrupper som får offentlig støtte. Mens mangfold og politiske og ideologiske skillelinjer er utgangspunkt for tilskuddsordninger til kvinne- og innvandrerorganisasjoner, bedømmes funksjonshemmedes organisasjoner kun ut fra et kvantitetskriterium.

Kontrasten blir stor når vi sammenligner med f.eks. kvinneorganisasjonene. Ingen ville vel foreslå at Kvinnefronten og Kvinne- og familieforbundet burde slå seg sammen for å få nok medlemmer. Det foreslås heller ikke at flere organisasjoner som arbeider for innvandreres interesser skal slå seg sammen, f.eks. Antirasistisk senter, SOS rasisme og OMOD eller MIRA-senteret. Tvert i mot tillegges betydningen av mangfold både i saksfelt, metode, kompetanse og tenkemåte.

Et godt eksempel er den nye tilskuddsordningen til miljøer som anses som ressurser, f.eks. LIM Disse tilskuddsordningene sikrer at man arbeider mer mangfoldig enn bare i de nasjonalt baserte organisasjonene som får lokal støtte.

Som anført over mener vi at de foreslåtte modellene til tilskuddsordning som totalt ignorerer mangfold i saksfelt, kompetanse og tenkemåte, og kun baserer seg på antall med samme diagnose eller funksjonsnedsettelse, fastholder funksjonshemmede i en medisinsk modell, stikk i strid med NOU 2001:22 ”Fra Bruker til borger”, og hva som senere er hevdet i offentlige dokumenter.  

vi har imidlertid forståelse for at dagens ”rause” tilskuddsordning må justeres. Men vi mener at den nåværende ordningen må omlegges slik at det kan gis skjønstilskudd til ulike nettverk, saks- og interesseorganisasjoner. Denne støtten må gis uavhengig av diagnose, og den må ikke knyttes til en klart definert nedre grense for medlemstall. Gjennom en slik tilføyelse vil det nye tilskuddsregelverket få en smidighet som vil kunne gjøre det i stand til å fange opp mangfoldet av funksjonshemmedes organisasjoner på tvers av diagnose og paraplyer. Dermed har man også brakt dette regelverket mer i samsvar med tilskuddsregelverk for andre samfunnsgrupper det er naturlig å sammenligne med, og man vil slik ha foretatt en viktig justering som kan ivareta funksjonshemmedes borgerrettigheter.

4. Om Synshemmede Akademikere

SAF ble stiftet i 1983 som Synshemmede Studenters Forening, SSF. Foreningen har etter det gjennomgått flere Navneskifter, og utvidelser av sitt virkefelt. Men fra 1997 har den ikke forandret sitt arbeidsområde og målgruppe. I vedtektene defineres målgruppen slik:

”§ 2 Medlemskap i SAF er åpent for enhver synshemmet som:

a) er i eller har tatt høyere utdanning, eller

b) går siste året i videregående skole, på et studieprogram som gir generell studiekompetanse.”

Fra 1997 har SAF mottatt offentlig driftstilskudd. Det sammen med medlemskontingenten har vært foreningens eneste inntektskilder. Dermed har vi sluppet å bruke mye tid på søking om midler og annen økonomirelatert virksomhet. Midlene har gjort oss i stand til å holde årsmøter og seminarer, som folk fra hele landet har kunnet delta på. Men SAF er og har alltid vært en ren interessepolitisk organisasjon, som har basert sin politiske virksomhet på frivillig innsats.

Vi har dermed minimale administrasjonskostnader, og bruker det alt overveiende av tilskudd og kontingentpenger på vårt frivillige interessepolitiske arbeid og opplysningsvirksomhet. Vi har medlemmer spredt over hele landet, og styret har medlemmer både fra Østlandet, Vestlandet og Nord-Norge. Den spredte aktiviteten muliggjøres gjennom utstrakt bruk av ulike elektroniske informasjonskanaler. Foreningen var meget tidlig ute med å ta i bruk e-postlister for å debattere og å spre og utveksle informasjon. Og vi har fortsatt med å ta i bruk arbeidsformer som forbindes med moderne ressursnettverk og aktivistbaserte grasrotforeninger. Vi har dermed fått mindre og mindre fokus på ”tradisjonelt” organisasjonsarbeid tuftet på ”lokallag” og geografisk tilhørighet.

4.1. Ideologisk ståsted

Innenfor kvinnebevegelsen finnes tre typer ideologier side om side, likeverds_, likestillings_ og frigjøringsideologi. Dette er et anerkjent faktum. Den samme tredelingen finner vi også innenfor funksjonshemmetbevegelsen. Men her blir disse skillelinjene enten bevisst tildekket, eller ikke forstått. Vi mener imidlertid det er viktig å forstå disse ideologiske skillene for å kunne ha oversikt over dette politikkområdet og SAFs arbeid i det. Derfor skal vi i avsnittene nedenfor plassere foreningen ideologisk.

En likeverdsideologi finnes hos de organisasjonene som arbeider for spesielle ordninger og tiltak rettet mot den gruppen de organiserer. Hos disse organisasjonene står ofte sykdoms- og diagnosetenking i fokus, og en tenker ut fra et perspektiv om at den enkelte har spesielle behov som skal dekkes.

Likestillingsorganisasjonene legger derimot vekt på tiltak for å kompensere for funksjonstap slik at den enkelte kan delta på samme arenaer som alle andre ved bruk av ulike kompenserende hjelpemidler osv. De krever formell likestilling, men tar det normale for gitt.

Endelig finnes det organisasjoner som driver sin virksomhet basert på et inkluderings- eller frigjøringsperspektiv. De er opptatte av at det er samfunnet som skal utformes slik at det tar høyde for variasjonsbredden i befolkningen bl.a. når det gjelder funksjonsevne. Det er ikke den enkelte som skal tilpasses og korrigeres, men samfunnet som er i fokus for tilpasningen. Ut fra dette perspektivet er det ikke den enkelte som har spesielle behov, det er samfunnet som skaper visse behov hos den enkelte fordi det setter ekskluderende betingelser for den enkeltes utfoldelse. SAFs politiske tankegang tar utgangspunkt i et slikt frigjøringsperspektiv. Målet for vårt foreningsarbeid er å motvirke utestenging og diskriminering ved å fjerne samfunnsskapte barrierer.

4.2. Vårt praktiske arbeid

SAF er en ren interessepolitisk organisasjon. Vi driver ikke med noen form for service overfor våre medlemmer. Men vi driver utstrakt opplysnings/likemannsarbeid gjennom de arenaene vi har. Der møtes medlemmene for å dele erfaringer og å utforme politikk. Men kjernen i foreningsvirksomheten er interessepolitikken, og de som er medlemmer hos oss er det fordi de har en felles oppfatning om våre interessepolitiske mål, og valg av virkemidler for å oppnå målene.

Selv om vi organiserer en avgrenset gruppe synshemmede har vi en helhetlig interessepolitisk ideologi. Til tross for vår størrelse må vi kunne si at SAF har vært blant premissleverandørene på feltet funksjonshemmede og likestillings- og diskrimineringspolitikk. Vi har vært med på å sette dagsorden på dette feltet helt fra NOU 2001:20 Frabruker til borger kom. Og vi var representert i fellesutvalget av funksjonshemmedes organisasjoner som jobbet fram mot innføringen av dtl. I dag er SAF representert i LDOs brukerutvalg, og vi leverer fortløpende innspill og uttalelser relatert til likestillings- og diskrimineringspolitiske saker som berører funksjonshemmede. SAF har dermed både fungert som en ”tenketank” og en politisk pådriver for de gruppene vi representerer.

Våre standpunkter, krav og argumentasjon skiller seg ofte fra dem andre organisasjoner har på samme arbeidsfelt. Her skal vi kort nevne tre eksempler:

Mange organisasjoner forholder seg hovedsaklig til tjenesteapparatet og argumenterer for ulike støttetiltak og særordninger. De kaller seg brukerorganisasjoner og krever brukermedvirkning. SAF definerer seg ikke primært som en brukerorganisasjon. For det første mener vi at et brukerperspektiv er altfor smalt i forhold til målet om et inkluderende samfunn. bl.a. er brukermedvirkning et lite egnet virkemiddel for å oppnå endringer av lover og forskrifter. For det andre mener vi at et brukerperspektiv medfører en lavere status i samfunnet og et fokus på oss som mottakere av tjenester. En bruker har behov som skal fylles mens en interessepolitiker representerer personer som har interesser på lik linje med andre samfunnsgrupper. SAF vil dermed sette fokus på oss som alminnelige borgere, og arbeide for et inkluderende samfunn. Som studenter og arbeidstakere skal vi ha de samme demokratiske rettigheter som andre, og bli inkludert i ordninger som omfatter dem.

SAF er en av få organisasjoner som argumenterer konsekvent for en arbeidsmarkedspolitikk for funksjonshemmede tuftet på et antidiskriminerings- og mangfoldsperspektiv. Mange andre organisasjoner argumenterer for bruk av ulike typer lønnstilskudd og andre særordninger for å få funksjonshemmede ut i arbeid. Noe som nå senest har blitt tydelig demonstrert i forbindelse med arbeidet med Regjeringens jobbstrategi for funksjonshemmede. SAF legger isteden til grunn et antidiskrimineringsperspektiv. Vi mener at personer som har en funksjonsnedsettelse men full arbeidsevne skal behandles som kvalifiserte arbeidssøkere. Vi har derfor fokus på å bekjempe fordommer og kunnskapsløshet hos arbeidsgivere, samt på andre antidiskrimineringstiltak, som en ikkediskriminerende rekrutteringspolitikk og universell utforming av IKT i arbeidslivet.

Helt siden 1985 har SAF arbeidet for at funksjonshemmede skal ha en rettferdig studiefinansieringsordning i statens lånekasse, der det blant annet kompenseres for forsinkelser i studiene som skyldes samfunnsskapte barrierer. På den tiden var det få organisasjoner som var opptatte av utdanning, og de fleste mente at funksjonshemmede burde finansiere utdanningen med attføring. Senere, da organisasjonene ble mer opptatte av spørsmålet ble det fremmet forslag fra Unge Funksjonshemmede om en studiefinansieringsordning der den nedsatte funksjonsevnen i seg selv, og ikke funksjonshemmende barrierer, skulle være grunnlaget for å komme inn under ordningen. Denne medisinske modellen er helt i motstrid til den modellen SAF støtter.

4.3. Hvorfor skal vi fortsette foreningsarbeidet?

Som denne gjennomgangen av vår ideologi og praktiske arbeid viser, har vi verken et primært brukerfokus, eller en målsetting om å bli en service og støtteforening som jobber for å opprette særløsninger og spesialordninger. Dermed finner vi det heller ikke naturlig å ev skulle tilslutte oss en av de eksisterende paraplyene av funksjonshemmedes organisasjoner.

Vi opplever at offentligheten med de store funksjonshemmetorganisasjonene i spissen har ”tatt” språket vårt, men ikke forståelsen bak det. Likestilling blir til service og særløsninger. Og kamp mot diskriminering defineres til å bli rettighetskamp for enkeltgrupper. Vi håper avsnittenne over har klargjort de ideologiske skillelinjene som vi mener bevisstløs språkbruk og villet tilsløring fra store aktører på dette politikkfeltet har bidratt til å dekke over i de siste årene.

Vi vil også peke på at hvis SAF skulle gå inn i en større organisasjon tror vi det ville bli vanskelig å få til et kontinuerlig arbeid på de feltene vi jobber på, og kompetansen vil etter hvert smuldre opp. Det er flere årsaker til dette. På funksjonshemmetfeltet generelt, og på sansetapsfeltet spesielt, er alderssammensetningen svært skjev slik at eldre mennesker dominerer. I en større generalistorganisasjon vil derfor saker som angår studenter og yrkesaktive bli nedprioritert i forhold til saker som angår hele befolkningen og eldre spesielt. I tillegg vil akademikere bli oppfattet som og faktisk ofte være en mer ressurssterk gruppe enn gjennomsnittsmedlemmet. Og mange av oss har erfaring for at saker som angår vår gruppe ikke blir prioritert. Vi klarer oss jo så bra og alle andre har større og viktigere behov. Derfor mener vi det framlagte forslaget til regler for støtte til funksjonshemmedes organisasjoner må suppleres slik at organisasjonsmangfoldet på tvers av etablerte paraplyer og diagnoser kan ivaretas. Vi avslutter vår høringsuttalelse med våre konkrete forbedringsforslag.

5. Forbedringsforslag

1. Kriteriene i regelverket må suppleres slik at interessepolitisk arbeid premieres.
2. Reglene må omarbeides slik at det kan gis skjønnstilskudd til saks- og interessepolitiske foreninger og nettverk som ikke når medlemsgrensa på 250.

Magne Bolme

leder, Synshemmede Akademikere