[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
Uttalelse fra Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening SSHF til
Innstilling fra Universitets- og Høyskoleutvalget.
Uttalelsen er redigert av Berit Vegheim og Eldrid Blikken.
3. Utvalgets generelle syn på forskning og utdanning
4. Funksjonshemmede og høyere utdanning
SSHF ble etablert i 1983, og har i de drøye fem årene som har gått siden etableringen fant sted, fremskaffet et solid erfaringsmateriale om synshemmedes studie- og arbeidssituasjon i Norge. SSHF som organiserer ca. 70 synshemmede akademikere, er i dag den eneste organisasjon som har utviklet en politikk som ivaretar synshemmede akademikeres egne interesser innenfor området høyere utdanning.
SSHF er som kjent, ikke oppnevnt som formell høringsinstans for Universitets- og Høyskoleutvalgets innstilling, noe vi som representativt organ for synshemmede akademikere, bare kan beklage. SSHF vil imidlertid benytte anledningen til å uttale seg til innstillingen på linje med andre interessegrupper, og vi håper at våre synspunkter vektlegges på lik linje med andre uttalelser da synshemmede akademikere ikke har nådd fram med sine synspunkter i selve innstillingen til Universitets- og Høyskoleutvalget.
Til slutt vil vi også minne om at dersom synshemmede akademikere skal få ivaretatt vår rimelige rett til å uttale oss i spørsmål som vedrører vår gruppe (stortingsmeldinger og innstillinger om høyere utdanning), er det en forutsetning at det parallelt med produksjonen av publikasjoner om høyere utdanning i svartskrift, også produseres lydutgaver for lesehemmede.
SSHF er glad for utvalgets vektlegging av høyere utdanning som en innvestering for samfunnet som et hele. Som en følge av dette, gis studentenes situasjon en bred plass, og vi finner gledelig nok også igjen synspunkter som studentenes organer har forsøkt å nå fram med overfor myndighetene i flere år (jfr. krav om å komme inn under de vanlige trygdeordningene).
SSHF tror innstillingen vil være et godt utgangspunkt for utviklingen av en politikk på høyere utdanning fram til 2010 generelt, men av liten betydning som basis for en utdanningspolitikk for funksjonshemmede spesielt.
Vi skal komme tilbake til det spesielle avsnittet som behandler funksjonshemmede i høyere utdanning nedenfor, men vil her peke på et par momenter som vi mener hører inn under en generell vurdering.
1) Det faktum at funksjonshemmede akademikere kun er omtalt i et eget avsnitt på vel to spalter, fortjener etter vår mening at oppmerksomheten nå rettes mot funksjonshemmede akademikeres forhold til høyere utdanning. Dette må skje raskt da funksjonshemmede nå har fått fortrinnsrett til videregående skole, uten at utdanningsinstitusjonene, hverken fysisk, faglig eller sosialt er satt i stand til å ta imot funksjonshemmede.
2) Når funksjonshemmede akademikeres situasjon ikke er trukket inn i de enkelte kapitler på linje med øvrige akademikere, i en såvidt omfattende og viktig innstilling som NOU 1988:28, gir dette etter vår mening et godt bilde av hvor meningsløst det er å hevde at prinsippet om lik rett til utdanning har vært styrende for utdanningspolitikken i de siste tiår.
SSHF vil i denne forbindelse minne om at det er gått 10 år siden Stortingsmelding 23 (1977-78); "Funksjonshemmede i samfunnet" slo fast prinsippet om organisatorisk integrering. Meldingen fikk bred tilslutning i Stortinget, og det må derfor være riktig å si at det er tverrpolitisk enighet om dette prinsippet.
Ogranisatorisk integrering innebærer at hver samfunnssektor må ha samme ansvar for funksjonshemmede som for andre. En følge av dette vil være at de myndighetene som er ansvarlig for organisering og finansiering av utdannings- og sysselsettingstiltak, må ha ansvaret for at disse tiltakene også kommer funksjonshemmede til gode.
Funksjonshemmede som ønsker utdanning, eller er avhengig av hjelpemidler, eller trenger "levende hjelp" i en utdanningseller arbeidssituasjon, skal etter dette synet ikke være henvist til å få økonomisk dekning for slik tilrettelegging gjennom trygdeordninger, men fra de organer som tilrettelegger undervisnings- og sysselsettingstiltak.
Til tross for den prinsipielle enigheten om organisatorisk integrering, later det imidlertid til å ta tid før prinsippet får gjennomslag i praksis. Slik må vi konstatere at funksjonshemmede som gruppe også er skilt ut i NOU 1988:28.
Utvalget ser et høyt utdanningsnivå i samfunnet som nødvendig for å opprettholde samfunnets kvalitet også i den interne, nasjonale sfæren. Her legger utvalget særlig vekt på at samfunnets medlemmer skal ha lik rett til utdanning. Ulikheter i utdanningsnivået sementerer sosiale ulikheter, sier utvalget. Lik rett til utdanning vil derfor bety at de grupper som er underrepresenterte i det akademiske miljø, skal i størst mulig grad rekrutteres til høyere utdanning. Utvalget mener at det er nødvendig å iverksette spesielle rekrutterende tiltak for funksjonshemmede, men også kvinner og studenter fra bestemte geografiske områder nevnes i denne forbindelse.
Vi oppfatter utvalget dithen at lik rett til utdanning både er et politisk mål, og dessuten et middel til å nå et annet mål, det å øke samfunnets samlede kunnskapsmengde. En økning i utdanningsnivået oppnås mest effektivt dersom man får grupper som tidligere ikke har tatt høyere utdanning, til å gjøre det.
SSHF vil understreke at også funksjonshemmede utgjør en talentreserve som samfunnet vil tjene på å aktivisere.
SSHF vil påpeke at mange av de problemområder som utgjør barrierer for funksjonshemmedes adgang til utdanning på linje med andre i dag, har vært kjente både av funksjonshemmede selv og myndigheter i en årrekke. Funksjonshemmede studenter har en langt bredere innsikt i, og forståelse av de problemer som de støter på i høyere utdanning, enn det som kommer til uttrykk i avsnittet om funksjonshemmede. Både synshemmede og hørselshemmede studenter har forsøkt å få inn sine synspunkter i utvalgets innstilling, noe som vi nok bare i begrenset grad kan si vi har lykkes med. SSHF er derfor skuffet over at vår og andre funksjonshemmede studenters kunnskap om studiesituasjonen ikke er trukket på i innstillingen, noe som er spesielt alvorlig siden den gruppen som vi representerer, også er den mest vanskeligstilte og minst synlige innen utdanningspolitikken generelt, og innen høyere utdanning spesielt.
Funksjonshemmede studenter opplever i dag å bli utestengt fra å ta høyere utdanning pga. mangel på tilrettelagte boliger, fysisk uframkommelighet ved lærestedet, lang ventetid, og i verste fall avslag på nødvendige hjelpemidler (tekniske hjelpemidler blir viktigere jo høyere utdanningsnivå en befinner seg på), eller rett og slett at det hverken finnes døvetolker eller bøker som tilfellet er for henholdsvis døve og lesehemmede.
SSHF finner det her på sin plass å minne om at når det er så få studenter i høyere utdanning blant funksjonshemmede, skyldes dette hverken manglende evner og ressurser eller manglende interesse, men antallet må snarere ses som en direkte konsekvens av at høyere utdanning ikke er et reelt alternativ for store grupper av funksjonshemmede i dag.
Når Universitets- og høyskoleutvalget sier på side 32 at det: "ser det som en særlig utfordring for de høyere lærestedene å rekruttere funksjonshemmede, slik at intellektuell utfoldelse kan kompensere for funksjonshemninger på andre felt." opplever vi det som om utvalget ser høyere utdanning for funksjonshemmede isolert som et mål i seg selv for denne del av befolkningen, og ikke også som et middel til full samfunnsmessig deltakelse. Vi savner også at funksjonshemmede med de kvalifikasjoner høyere utdanning gir, betraktes på lik linje med andre som en ressurs som kommer samfunnet til gode.
Utvalget stiller to konkrete forslag i tilknytning til avsnittet om funksjonshemmede og høyere utdanning jfr. s. 33.
SSHF er av den oppfatning at mange av de problemer funksjonshemmede støter på innenfor høyere utdanning i dag, er av opplagt art og godt nok belyste, både mht. problemenes karakter, omfang og konsekvenser. I denne sammenheng viser vi til de vedlagte brev som er sendt fra SSHF til Kultur- og Vitenskapsdepartementet om henholdsvis studiefinansieringsordningen og litteraturtilbudet på lyd (begge disse områder vil bli behandlet for seg nedenfor).
For å konkretisere ytterligere hva vi mener, kan vi stikkordsmessig anføre følgende momenter som bidrar til utestengning av funksjonshemmede studenter fra høyere utdanning i dag:
Dette er noen av de problemer som møter funksjonshemmede studenter i hverdagen, og som alle har noen viktige fellestrekk: Samtlige er av prinsipiell og økonomisk art og kan løses i dag, dersom det finnes politisk vilje til å trekke inn tilretteleggingsperspektivet.
SSHF vil likevel ikke stille seg avvisende til forslaget om en utredning som trekker inn langsiktige perspektiver på dette feltet. Vi synes som utvalget at det bl.a er viktig å få belyst hvorvidt en funksjonshemning kan medføre problemer i grunnutdanningen, men likevel ikke hindre en faglig spesialisering.
Utredningsarbeidet bør bygge på funksjonshemmedes erfaringer, ved at vi får direkte innflytelse, ikke ved at det legges inn et formidlende ekspertledd. Det politiske tilretteleggingsansvar bør ikke transformeres til et utredningsproblem.
Vi minner her om utvalgets konstatering av at funksjonshemmedes egne interesseorganisasjoner må anerkjennes som gruppens virkelige representanter. Dette er etter vår oppfatning en fastslåelse av de enkelte grupper av funksjonshemmede sin rett til å organisere seg, og bli akseptert som legitime representanter for sine medlemmer. Og det innebærer også at organisasjonene må tas med på råd når utdanningspolitikken utformes.
SSHF ser en fare i å tillegge tilretteleggingsansvaret til utvalg som befinner seg på utsiden av beslutnings- og maktstrukturen ved de enkelte læresteder da erfaringer med det eksisterende utvalg, Rådet for Funksjonshemmede ved UiO, viser at en slik ansvarsmodell fungerer som et alibi for de enkelte institutter og fakulteter til ikke å påta seg sitt tilretteleggingsansvar. Dette er en av årsakene til at funksjonshemmede studenter ikke er tilfredsstillende integrert i fagmiljøet i dag.
Derimot kan vi tenke oss et utvalg som har en prinsipiell og rådgivende funksjon. Rådet bør for eksempel ha som mnadat å motta rapporter om tiltak fra de eneklte institutter og fakulteter.
Det vi imidlertid savner i utvalgets forslag, er en videreføring slik at disse utvalgene får et landsdekkende kontaktnett, f.eks. ved at det også på departements- eller fagrådsnivå opprettes liknende utvalg som kan formidle erfaringer fra de enkelte læresteder oppover i systemet, og som også kan ta initiativ som de lokale utvalg ikke har kapasitet til å ivareta.
Det er viktig å organisere en kollektiv hukommelse på området, som kan ivareta kontinuitet i arbeidet, og som kan akkumulere kunnskap på feltet. Vår gruppe, synshemmede studenter og akademikere, er eksempelvis en så liten gruppe, at om våre interesser skal ivaretas bare på det lokale plan, ville hver ny synshemmet på de mindre læresteder kreve ny oppbygging av kunnskap på det lokale plan. På landsbasis vil det imidlertid være mulig å opprettholde kontinuerlig kunnskap på området som de lokale utvalg kunne trekke på, når behovet oppstår. Det kan for illustrasjonens skyld nevnes at Universitetet i Tromsø må regnes som en liten institusjon i denne sammenheng med sine 2.500 studenter. Vi kjenner til en blind student og to svaksynte ansatte ved UiTø. Det er da ikke å vente at noen institusjon innen høyskolesektoren, som alle vil være mindre enn UiTø, kan klare å opprettholde oppdatert kunnskap på området.
Et landsdekkende kontaktnett vil antakelig kunne ivaretas innenfor den strukturen med et nyopprettet "råd for høyere utdanning og forskning" som utvalget foreslår i kapittel 10. En mulighet er å pålegge de lokale utvalg rapporteringsplikt til et sentralt organ eller råd med en liten administrasjon. Årlig rapportering om virksonheten lokalt, hvor de lokale forhold og behov redegjøres for relativt fyldig, kan med tiden danne en sentral "databank" omkring kompetanse på enkeltfunksjonshemninger og problemer/løsninger som alle lokale råd kunne trekke på. Videre kunne et slikt sentralt organ ta initiativ til igangsetting av forskning når behov for ny kunnskap melder seg. Og organet vil kunne være KVDs ekspertgruppe på feltet høyere utdanning for funksjonshemmede.
Vi merker oss med interesse utvalgets oppfatning av at elevenes faglige prestasjonsnivå blir grunnlagt allerede i de første skoleår (kapittel 3), og utvalgets oppfatning av at det i første rekke er skolemiljøet og ikke elevens individuelle anlegg som vil være avgjørende for den framtidige faglige utviklingen. I så fall blir det overmåte viktig at barn med funksjonshemninger allerede fra første skoleår får et godt utviklet pedagogisk tilbud. Det foreslåtte utvalg for å utrede "funksjonshemmedes forhold til høyere utdanning" vil av denne grunn også måtte se på grunnskolens og den videregående skoles pedagogiske tilbud til barn og ungdom med funksjonshemninger. Er det slik at grunnskolen og den videregående skole utdanner funksjonshemmede til faglige lavytere, vil det være vanskelig å rekruttere dem til høyere utdannelse. Da vil stimulerings- og rekrutteringstiltakene måtte settes inn på et lavere trinn i utdanningssystemet enn utvalget her gir uttrykk for.
Også dette aspektet reiser problemet om hvordan utdanningssystemet (her: grunnskolen og videregående skole) skal være rustet til å ta mot elever med funksjonshemninger, jfr. vår omtale av avsnittet om funksjonshemmede i kapittel 4.
Det er særlig uheldig at heller ikke dette kapitlet tar opp funksjonshemmedes situasjon, fordi dette er et av de felt hvor svaksynte og blinde møter spesielle problemer.
Det er i dag Norges Blindeforbunds Studiebibliotek som produserer faglitteratur for universitets- og høyskolenivået. Studiebiblioteket produserer imidlertid bare for studenter, og synshemmede yrkesaktive er utelukket fra slike tjenester på regulær basis. Synshemmede som er avhengig av å ha faglitteratur og fagtidsskrifter på lyd eller i blindeskrift er derfor i realiteten avskåret fra løpende faglig oppdatering. Vi får et faglig etterslep i forhold til seende. Synshemmede akkumulerer således i utgangspunktet større etterutdanningsbehov enn seende. Den tilgjengelighetsproblematikken som utvalget tar opp, er derfor svært aktuell for vår gruppe. Vi vil ikke gå inn på utvalgets enkelte forslag her, men peke på at de virkemidlene som rettes inn på synshemmede må være mer omfattende enn for funksjonsdyktige. Særlig gjelder dette finansiering av etterutdanning og tilrettelegging av faglitteratur i tilgjengelig form.
I utvalgets innstilling er det flere ganger pekt på at personer under utdanning ikke har rettigheter i det regelverk som gjelder for den yrkesaktive del av befolkningen, og at dette bør rettes på. Vi ser det derfor som litt overraskende at lånekassens beregning av kostnader fremdeles tar utgangspunkt i et 10 måneders studieår. De fleste studenter er henvist til å finansiere bolig og levekostnader i 12 måneder. I yrkeslivet har man en lovfestet rett til ferie, og for de fleste dekkes denne økonomisk opp ved opptjening i resten av året. Som yrkesvalghemmede har vår gruppe mindre mulighet til å ta bijobber både i og utenfor ordinært studieår. En ordning mer på linje med den som gjelder for den øvrige befolkning, ville vi se på som en vesentlig forbedring.
Som vi tidligere har nevnt (jfr. s. 5) finnes det to mulige studiefinansieringsordninger for funksjonshemmede i høyere utdanning i dag. SSHF er lite tilfreds med gjeldende ordninger, og vi nøyer oss med en kort oppsummering av våre synspunkter her, men viser til vedlagte brev til KVD av 12.6.87 og 9.3.88, samt vedlagte formulerte krav til en utdanningsstønad for funksjonshemmede som også er sendt Norsk Studentunion.
Funksjonshemmede studenter har i dag samme adgang til å ta opp lån i Statens Lånekasse som andre studenter, men da funksjonshemmede studenter kun er berettiget til lån i unormert studietid, vil den samlede gjeldsbyrde bli større for denne studentgruppen. Det er også en kjennsgjerning at det å ha en funksjonshemning for mange innebærer generelt høyere levekostnader enn normalt i befolkningen forøvrig. SSHF er derfor av den oppfatning at dersom stønad fra Statens Lånekasse skal utgjøre et reelt studiefinansieringstilbud for vår gruppe, må ordningen ta hensyn til våre behov. En rimelig konsekvens av dette må være at våre merutgifter kompenseres for med stipend, både ved fullstipendiering av merstudietid og ved en generelt høyere stipendandel.
Når SSHF hele tiden har gått imot en studiefinansieringsordning basert på attføring, skyldes dette prinsippgrunnlaget til Folketrygden som fordrer individuell prøving. Et attføringsopplegg gir ikke reelle utdannigsvalgmuligheter da det forutsetter rask tilbakeføring til høvelig arbeid, og da opplegget krever godkjenning av såkalte eksperter på området. Funksjonshemmede som ikke tidligere har vært i arbeidslivet, og/eller som ønsker å gjennomføre høyere utdanning (noe som, som kjent, kan ta lang tid), tvinges innunder en ordning hvis kriterier ikke er tilpasset den situasjon vi befinner oss i som utdanningssøkende. Vi synes også det er viktig å peke på at det i dag ikke er noen som kan sies å ha den nødvendige ekspertise på våre utdannings- og yrkesmuligheter. Funksjonshemmede har som kjent en svært begrenset yrkestradisjon, og skal vi kunne konkurrere på arbeidsmarkedet i fremtiden, er det av største betydning at vi nå får prøve ut nye utdanningsveier, og innrømmes samme rett som andre utdanningssøkende til å velge selv. Vi mener at vi selv har de beste forutsetninger for å foreta realistiske valg.
I USA har en tatt konsekvensen av at standarder for IT-utstyr må ha en utforming som ikke utelukker funksjonshemmede ("Electronic Accessibility" som er et tillegg til "The Rehabilitation Act" of 1973). Loven omfatter i første rekke datautstyr som nyttes av offentlig etat, og stiller krav om at dette også skal kunne nyttes av funksjonshemmede. Vi kunne tenke oss et lignende opplegg i Norge.
Videre skisserer utvalget et undervisningssystem bygd på ny teknologi og et godt utformet kunnskapsnettverk. Målet synes å være at enhver skal kunne delta i en undervisningsprosess tilnærmet uavhengig av sin situasjon, det være seg sosialt eller geogrrafisk. Studenter med for eksempel funksjonshemninger eller omsorgsarbeid kan altså koble seg inn på kunnskapsnettverket og få en "utmerket" undervisning.
Det er ikke vanskelig å skimte medaljens bakside. De studenter som først og fremst kan bli sittende hjemme med sine PC'er, vil være funksjonshemmede og kvinner med omsorg for barn eller annet omsorgsarbeide.
Utvalget understreker flere steder hvor viktig det er for forskere og studenter å være nært tilknyttet et faglig miljø. Elektroniske hjelpemidler kan neppe erstatte en slik personlig kontakt.
For at prinsippet om "lik rett til utdanning" skal ha noen mening, må det taes et løft for å bedre den fysiske tilgjengeligheten på våre læresteder. Når vi for eksempel vet at det ved Universitetet i Oslo, som skal være et av de bedre tilrettelagte læresteder i Norge, er svært vanskelig å ta seg fram for bevegelseshemmede, og at det heller ikke ved dette lærestedet finnes tilrettelagte studentboliger, ser SSHF med bekymring på den mulighet ny teknologi åpner for hjemmestudier.
Faren er stor for at moderne teknologi kan gi bevilgende myndigheter påskudd til å redusere den innsats som må til for å få en reell integrering i et givende studie- og fagmiljø. Den nye teknologien må komme som et tillegg til dette miljøet - ikke som en erstatning. Kravet må være at funksjonshemmede på lik linje med funksjonsdyktige, må få velge sin studie- og arbeidssituasjon selv.
Dagens ordning som innebærer at Rikstrygdeverket forvalter hjelpemiddelordningen til funksjonshemmede, har flere svakheter som vi vil trekke fram her.
For det første innebærer ordningen den samme individuelle prøvingen som redegjort for i forbindelse med studiefinansiering (jfr. avsnitt 7). En slik individuell prøving tar lang tid, og det finnes ingen automatikk i formidlingen. Ordningen må karakteriseres som lite rasjonell, og virker utestengende på grunn av særdeles lang behandlingstid av søknader og vilkårlighet i selve behandlingen.
Med en slik ordning vil det aldri være mulig å sikre at funksjonshemmede behandles likt. En del tekniske hjelpemidler innvilges i tilknytning til et på forhånd fastlagt attføringsopplegg eller et konkret ansettelsesforhold, og virker således ekskluderende i forhold til studenter som for eksempel ikke har fått godkjent sin utdanning som et passende attføringsopplegg. Videre gjøres søknader om hjelpemidler også til gjenstand for den samme ekspertprøving som attføringssøknader, og SSHF har de samme innvendinger mot den såkalte ekspertisen på dette området.
SSHF fastholder at det er funksjonshemmede selv som innehar ekspertisen i forhold til egne muligheter og behov, og ut ifra en samfunnsøkonomisk vurdering vil det klart måtte lønne seg å sette oss i stand til å delta i arbeidslivet istedenfor at vi blir henvist til en livsvarig uføretrygd.
Videre støtter vi utvalgets forslag om opprettelse av et eget Nasjonalbibliotek og sikring av ansvarsbibliotekordningen slik at en får et nasjonalt nettverk av universitets- og høyskolebiblioteker. Utvalget peker også på de perspektiver og nye muligheter som åpner seg ved at informasjonsteknologi tas i bruk innenfor bibliotekvesenet, spesielt i forbindelse med informasjonshenting i databaser. SSHF ser på utviklingen på dette området som spesielt interessant, blant annet fordi det setter synshemmede databrukere i stand til å foreta sin egen litteratursøking, noe vår gruppe tradisjonelt har vært avskåret fra.
Synshemmede kan ikke kjøpe sine bøker i bokhandelen, men er avhengige av å få litteratur tilrettelagt i lyd og punktskrift. Vi representerer dermed en av de grupper i befolkningen som i størst grad har vært utestengt fra ordinære bibliotektjenester. Denne situasjonen har særlig alvorlige konsekvenser i forhold til universitets- og høyskolebibliotekene for synshemmede studenter og akademikere. For synshemmede studenter medfører dette at de ikke får den faglige fordypning som er nødvendig for å gjennomføre et studium under likeverdige faglige betingelser, mens det for synshemmede akademikere innebærer at de ikke får den mulighet til å holde tritt med utviklingen i sitt fag ved oppdatering og videreutvikling av sine kunnskaper som kreves for å kunne fungere i et akademisk yrke. Mens synshemmedes behov for bibliotektjenester generelt har vært gjenstand for offentlig utredningsarbeid (NOU 1976:54 "Litteratur og bibliotektjeneste for funksjonshemmede"), har formidling av faglitteratur til funksjonshemmede imidlertid aldri blitt utredet (kfr. St. meld. nr. 23 (1981-82) Kap. 10.7.1 og 10.7.5.5).
SSHF vil i denne sammenheng peke på at denne argumentasjonen også er relevant for andre grupper av lesehemmede. Disse omfatter sterkt bevegelseshemmede og personer med spesielle lesevansker eller typer av synsproblemer som ikke omfattes av begrepet svaksynthet (f.eks. dyslektikere).
Synshemmede har hittil fått spesialprodusert litteratur på universitets- og høyskolenivå i Norges Blindeforbunds Studiebibliotek som også låner inn bøker fra lyd- og punktskriftbiblioteker i og utenfor Norden. Men med en bokstamme på omkring 4500 titler og knappe ressurser, er det tilbudet som Studiebiblioteket representerer, svært begrenset. Studenter kan i dag bare få nyinnlest obligatorisk pensum og har derfor ikke som andre studenter mulighet til faglig fordypning gjennom lesning av tilleggspensum og selvvalgt litteratur.
Andre grupper lesehemmede har lånerett i Studiebiblioteket, men ikke rett til å få nyinnlest eller nykopiert pensumbøker. I tillegg til at Studiebibliotekets bokstamme er liten, foreligger mange av titlene bare i punktskrift, slik at dette i praksis betyr at obligatoriske pensumbøker som regel enten ikke finnes, eller de er utilgjengelige for svartskriftlesere, om de gjør det.
SSHF mener prinsipielt at spesialprodusert litteratur må bli tilgjengelig for alle grupper som trenger det ut fra behovsmessige kriterier. I denne sammenhengen mener vi at det er nødvendig å prioritere økte midler til Studiebiblioteket, slik at det også vil bli mulig å produsere nødvendig faglitteratur til yrkesaktive synshemmede. Vi viser her til at det ikke kan være fornuft i å utdanne mennesker, dersom de ikke også blir satt i stand til å fungere i det yrket de er utdannet for, og at tanken om at funksjonshemmede skal integreres i alle deler av samfunnslivet ikke har et innhold, dersom dette ikke innebærer at forholdene legges til rette for aktiv yrkesinnsats.
Som man vil være kjent med, vil Norges Blindeforbunds og Vestlandske Blindeforbunds bibliotektjenester bli statsovertatt fra 1.1.1989. Den nye institusjonen skal foruten Norges Blindeforbunds lydbibliotek, inkludert Studiebiblioteket, også omfatte produksjonsavdelingen, samt blindeskriftbibliotekene i Oslo og Trondheim, og Vestlandske Blindeforbunds blindeskriftbibliotek i Bergen.
SSHF har på flere måter (jfr. brev til KVD av 15.7.88) i forbindelse med den forestående statsovertakelsen fremmet forslag om en utskillelse av studieavdelingen som et eget bibliotek. Grunnene til dette er at Studieavdelingen ivaretar en ansvarsbibliotekfunksjon og derfor bør integreres i det øvrige nett av universitets- og høyskolebiblioteker i landet. En slik plassering er nødvendig for at Studiebiblioteket skal kunne ivareta sine oppgaver på en faglig sett forsvarlig måte, og for å gi en mest mulig rasjonell utnyttelse av disponible ressurser. SSHF vil videre fremheve nødvendigheten av at Studiebiblioteket budsjetteres med øremerkete midler under Universitets- og høyskoleavdelingen og ikke som nå med midler fra Kulturavdelingen.
SSHF vil også støtte utvalgets forslag om at universitetene forblir forvaltningsorganer, dvs. underlagt den styring som statens forvaltning forøvrig er underlagt. Vi frykter at fristillelse eksempelvis i offentlige stiftelser vil føre til at våre interesser blir ytterligere marginalisert.
Ingen av de forslag som fremmes i kapittel 11 synes å ha spesielle svakheter i forhold til synshemmede akademikere. Det gjelder:
Sentralisering av overgripende reguleringer kan bidra positivt til en bedre og mer enhetlig tilrettelegging av forholdene for funksjonshemmede i akademiske miljøer. Desentralisert detaljstyring kan gjøre det lettere for funksjonshemmede å få til en spesiell tilrettelegging av sitt studie/ arbeidsmiljø og det kan eliminere tidsspille i avgjørelsesprosessen.
Ved utforming av nye tilsettingsprosedyrer (jfr. 11.2.5.) må funksjonshemmedes rettigheter sikres på en betryggende måte. Dette må kunne gjøres samtidig som de faglige hensyn blir ivaretatt. Funksjonshemmedes rettigheter må innarbeides som del av det ordinære tilsettingsreglementet.
Utvalget foreslår at det gjennomføres forsøk med regionalbudsjett som høyskolestyrene får ansvaret for. Vi vil peke på at dette kan svekke den overgripende nasjonale styringen på vesentlige punkter. Det er derfor viktig at eventuelle konsekvenser for arbeids- og studieforhold for funksjonshemmede nøye vurderes i samband med et slikt prøveprosjekt.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]