[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]

Magistadutvalgets andre delinnstilling

Oslo, 17. mars 1993

Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet
Postboks 8119 Dep
0032 Oslo 1

HØRINGSUTTALELSE TIL "LEVE OG LÆRE 2".

SSHF har behandlet Magistad-utvalgets andre delinnstilling, og spesielt tatt for seg de delene av innstillingen som omhandler funksjonshemmede studenter. Vi vil generelt gi utvalget honnør for en grundig og seriøs behandling. Vi føler at de funksjonshemmedes problemer er blitt tatt på alvor. Vi mener imidlertid at utvalgets prinsipielle og overordnede vurderinger ikke i tilstrekkelig grad gjenspeiler seg i konkrete forslag til bedring av funksjonshemmedes studiesituasjon. Vi har følgende merknader til innstillingen:

1. Bortfall av utdanningsstønad ved dekning av livsopphold fra Folketrygden.

Utvalget går i kap. 6 (se også s. 132) inn for et klarere skille mellom Folketrygden og Lånekassen, og færre overlappende ordninger. Dette innebærer bl. a at studenter som får full dekning av livsopphold fra Folketrygden, ikke samtidig skal ha adgang til lån og stipend i Lånekassen. Selv om dette vil kunne redusere samlet offentlig stønad til en del funksjonshemmede studenter, har vi ingen prinsipielle motforestillinger mot dette forslaget. Det er imidlertid en forutsetning at tilleggsytelser fra Folketrygden, som grunn- og hjelpestønad, støtte til tekniske hjelpemidler osv., ikke blir trukket inn i denne sammenheng.

2. Prinsipiell åpning for særordninger for funksjonshemmede i Lånekassen.

Det er meget gledelig at utvalget gjennom sitt forslag om stipendiering av forsinkelsesår (jfr. pt. 3 nedenfor) gir en prinsipiell adgang til særordninger av reell betydning for funksjonshemmede i Lånekassen. Til grunn for sine vurderinger legger utvalget "alminnelige rimelighets- og rettferdsbetraktninger" (s. 130). Utvalget refererer til at kravet om særordninger for de funksjonshemmede "får sin verdiforankring i målsettingen om lik rett til utdanning". Utvalget fremhever målsettingen om "like muligheter for å ta utdanning uavhengig av alder, kjønn, geografi eller livssituasjon" som sentral (s. 12), og trekker funksjonshemmede eksplisitt inn som en relevant gruppe i denne sammenheng (s. 134).

I lys av den prinsipielt positive holdningen til særordninger for funksjonshemmede, finner vi det underlig at de foreslåtte særordninger er såpass ufullstendige og utilstrekkelige som de er (se punktene 3, 4 og 5 nedenfor). .

3. Stipendiering av merstudietid.

Utvalget uttaler at merstudietid som skyldes funksjonshemmingen, i prinsippet bør kunne fullstipendieres. De foreslår innført en ordning som gir adgang til slik stipendiering, men med to alvorlige begrensninger som begge virker urimelige og inkonsekvente.

For det første skal det bare kunne gis slikt stipend for forsinkelse i ett år. Begrunnelsen er dels at det kan være vanskelig å avgjøre hvilken betydning funksjonshemmingen har for forsinkelsen, og dels frykt for at eksamener skal bli unødig utsatt. Disse argumentene fremstår imidlertid i et noe underlig lys når utvalget selv foreslår at hvert enkelt tilfelle må behandles individuelt, med adgang til 50 % stipendiering dersom forsinkelsen bare delvis skyldes funksjonshemmingen. Med slike kontrollordninger tror vi ikke mange funksjonshemmede vil våge å utsette seg for unødige forsinkelser. SSHF aksepterer at ordningen ikke kan gjøres ubegrenset, men en begrensning på ett år tar ikke hensyn til individuelle forskjeller i studiesituasjonen, og heller ikke til at forsinkelser må antas å bli lengre jo lengre normert tid for et studium er. En eventuell begrensning kunne i stedet knyttes til visse milepæler i studiet (grunn-, mellom- og hovedfag, avdeling, et visst antall vekttall etc.) avhengig av normert studietid mellom hver milepæl.

For det andre mener utvalget at hensynet til likebehandling med andre studenter, tilsier at funksjonshemmede skal bruke et ordinært, lånefinansiert forsinkelsesår før fullstipendieringen settes inn. Dette tar ikke hensyn til at funksjonshemmede kan bli forsinket i studiene av akkurat de samme årsaker som alle andre studenter, og derfor kan ha behov for det ordinære forsinkelsesåret på samme grunnlag som andre. Funksjonshemmingen er en mulig årsak til tilleggsforsinkelser. Hvorvidt det dreier seg om en normal faglig forsinkelse eller en forsinkelse som skyldes funksjonshemmingen, skal etter utvalgets forslag vurderes på inividuelt grunnlag. Det virker derfor helt urimelig å begrunne denne begrensningen med hensynet til likebehandling med andre studenter.

4. Stipendiering av sommermånedene.

Utvalget går ikke inn for stipendiering av sommermånedene for funksjonshemmede studenter, fordi andre studenter også kan ha problemer med å skaffe seg sommerjobb. Vi aksepterer ikke denne begrunnelsen, fordi funksjonshemmedes problemer på korttidsarbeidmarkedet er av en helt annen og mer fundamental karakter enn for andre studenter. Sysselsetting av funksjonshemmede vil som regel kreve kostbare tilretteleggingstiltak og/eller langvarig opplæring, som det bare er aktuelt å foreta dersom det er snakk om et ansettelsesforhold av en viss varighet. Dessuten er de aller fleste av de sommerjobbene som tilbys, helt uegnet for funksjonshemmede uanseet forsøk på tilrettelegging. Andre studenters vanskeligheter med å skaffe seg sommerjobb er i langt større grad konjunkturbestemt, og i alle fall atskillig mindre enn for funksjonshemmede.

Som en tilleggsbegrunnelse anfører utvalget muligheten for å delta i tre-semester-ordningen. Dette er imidlertid for øyeblikket bare en meget begrenset forsøksordning, og vi anser det som meget usikkert hvor stort omfanget av ordningen vil bli i fremtiden. Realiteten er imidlertid at mange funksjonshemmede faktisk studerer i sommermånedene for å holde seg a jour og unngå forsinkelse, selv om de ikke deltar i organisert studieaktivitet. Slik deltakelse ville for øvrig for f. eks. synshemmede studenter sannsynligvis lett bli en ytterligere forsinkelseskilde, fordi Studiebiblioteket i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek, som skaffer synshemmede pensumlitteratur, trenger sommermånedene for å holde seg noenlunde a jour med studentenes litteraturbehov. Vi ser det imidlertid som en mulig løsning at funksjonshemmede studenters faktiske studieaktivitet i sommermånedene kunne formaliseres som en egen, godkjent variant av tre-semester-ordningen. Vi viser i den forbindelse til at utvalget i sin første delinnstilling foreslår at hovedfagsstudenter kan få utdanningsstønad i sommermånedene til å arbeide med hovedoppgaven, selv om det ikke er knyttet sesongbetinget feltarbeid til oppgaven. Både selve arbeidssituasjonen og begrunnelsen i raskere gjennomføring, har paralleller til situasjonen for funksjonshemmede studenter.

5. Gjedssanering.

Utvalget foreslår ikke særregler for nedbetaling av utdanningslån for funksjonshemmede. Dette begrunnes med at reglementet allerede inneholder bestemmelser som sikrer at personer med minstepensjon kan få ettergitt sin studiegjeld. Vi mener at dette ikke er tilstrekkelig til å motvirke den gjeldsfrykt som gjør seg gjeldende blant funksjonshemmede, og ikke fanger opp alle de tilfeller hvor spesielle ordninger ville være rimelige og rettferdige. Generelt vil forsinkelser gi en senere inntreden i yrkeslivet og en kortere yrkeskarriere til å tilbakebetale gjeld. Dette forsterkes av at mange funksjonshemmede vil trenge mer tid enn andre på å komme inn i jobber som utdanningen kvalifiserer til, fordi funksjonshemmede møtes med skepsis på arbeidsmarkedet selv med god utdannelse. For mange vil funksjonshemmingen innebære begrensninger i arbeidskapasiteten som bare muliggjør deltidsarbeid.

6. Definisjon av funksjonshemmede.

I sin definisjon av funksjonshemming i forhold til særordninger i Lånekassen, legger utvalget bare vekt på muligheten for å gjennomføre utdanningen på normert tid. I lys av punktene 4 og 5 ovenfor, mener vi at "varig og vesentlig reduserte muligheter" for arbeid i sommerferier og etter endt utdanning også hører hjemme i definisjonen.

7. Forsøk på et helhetlig perspektiv.

Utvalget uttaler at det ser "de nasjonale målsetninger som er formulert i Langtidsprogrammet for funksjonshemmede som forpliktende for utvalget" (s.130). De overordnede nasjonale mål er full deltakelse og likestilling, som innebærer at "norske myndigheter i alle sammenhenger skal arbeide for at funksjonshemmede skal få de samme muligheter som de ikke- funksjonshemmede" (s. 123). Skal disse målsettingene nås på områdene utdanning og sysselsetting, må det settes i verk tiltak som kompenserer for de ulempene funksjonshemming innebærer på disse områdene, og som stimulerer funksjonshemmede til å søke høyere utdanning. Ordninger som bare delvis kompenserer for noen av ulempene ved funksjonshemminger, vil ikke bli oppfattet som effektive stimuleringstiltak av de funksjonshemmede, og den økningen i andelen funksjonshemmede i høyere utdanning som utvalget sier at det ønsker (s. 125), vil utebli. Det er etter utvalgets vurdering "et rimelig krav at de funksjonshemmede ikke bør komme ut med større gjeldsbyrde når forsinkelsen skyldes funksjonshemmingen" (s. 131). Forsinkelse er imidlertid ikke det eneste, og kanskje heller ikke det viktigste, forhold som hindrer funksjonshemmedes deltakelse i høyere utdanning. Manglende finansiering av sommermånedene er et vel så stort problem for mange funksjonshemmede, som vet at korttidsarbeidsmarkedet er utilgjenglelig. For at stimuleringstiltak skal være effektive når det gjelder å øke rekrutteringen til høyere utdanning blant funksjonshemmede, må de ta hensy til psykologiske faktorer som gjør seg gjeldende i valgsituasjonen de funksjonshemmede befinner seg i etter endt videregående opplæring. Vissheten om et årvisst besøk på sosialkontoret for å overleve sommerferien er en slik psykologisk faktor.

Vi er enig i at tiltak overfor funksjonshemmede må fremstå som rimelige i forhold til andre grupper. I de rimelighets- og rettferdsvurderinger utvalget har foretatt, synes imidlertid frykten for å overkompensere for funksjonshemming å være det mest karakteristiske trekk. Vi tror utvalget kunne gått vesentlig lengre i sine forslag, uten at dette ville oppfattes som urimelig i forhold til andre studenter. En bør i tillegg være klar over at mange funksjonshemmede studenter føler at de alminnelige kompensasjonsordninger for ekstrautgifter for funksjonshemmede i Folketrygden, ikke fullt ut dekker de økonomiske merbelastninger de har i forhold til andre studenter. Slike belastninger er f. eks. større utgifter til bolig, studiemateriell og transport, og fravær av muligheten til å spe på studiefinansieringen med overskudd fra sommerjobb.

8. Økonomiske konsekvenser.

En utvidelse av særordningene for funksjonshemmede, slik vi foreslår i punktene 3 - 5 ovenfor, vil gi økte utgifter over Lånekassens budsjett i forhold til utvalgets forslag. Økonomiske hensyn synes imidlertid ikke å ha vært avgjørende for utvalgets vurderinger når det gjelder funksjonshemmede.

Utvalget har, i motsetning til i sin første delinnstilling, ikke vurdert den økonomiske betydningen av arbeidsmarkedsmessige effekter av sine forslag, og heller ikke virkningen av en mulig øket bruk av Lånekassen i forhold til Folketrygden. Som vi har påvist i vår høringsuttalelse til delinnstilling 1 (jfr. pt. 4), vil slike virkninger være positive og potensielt meget omfattende.

Vennlig hilsen
Knut Prytz, leder
Jørund Gåsemyr, studiefinansieringsutvalget

[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]

16.3.1997 © Synshemmede Akademikeres Forening, SAF.
Postboks 5911, Majorstua, 0308 Oslo
e-post adresse: post@saf-org.no
Kontakt vevansvarlig: webmaster@saf-org.no