_______________________________________________
I dette kapitlet tar jeg for meg oppgavens problemstillinger i lys av datamaterialet,
beskrivelser av funksjonshemmede, politikk vedrørende funksjonshemmede, opptak
til høyere utdanning og teorier om skjønnsutøvelse.
Første avsnitt belyser veien fra politikk til opptak av
funksjonshemmede etter spesiell vurdering til høgskolesektoren og ser i den
sammenheng på om intensjonene bak søknadsprosedyrene har nedfelt seg i god
praksis overfor søkere med funksjonshemming.
Her kommer også rammene og konteksten for skjønnsutøvelsen i det
spesielle opptaket fram.
Andre avsnitt belyser hvilket skjønn som utøves og om overordnede
politiske målsettinger og intensjonene bak opptaksforskriften kan gjenspeiles i
praksis.
Her blir den første problemstillingen; “Hvilket skjønn utøves ved opptak etter spesiell vurdering?”, trukket
direkte inn i drøftingen av neste, da den først og fremst representerer en
nødvendig kartlegging av praksis ved undersøkte høgskole som blir grunnleggende
for drøftingen av den andre problemstillingen; “Kan intensjonene bak opptaksforskriften sies å ha nedfelt seg i
praksis ved skjønnsmessig vurdering av funksjonshemmede søkere?”.
Tredje avsnitt belyser konsekvensene av skjønnsutøvelsen i den
spesielle vurderingen ved én statlig høgskole og konsekvensene av
organiseringen av hele opptaksapparatet for funksjonshemmede søkere.
Det er offisielt akseptert at funksjonshemmede er en utsatt gruppe i
samfunnet og at de derfor på mange områder har behov for særordninger.
Dette forholdet endres ikke i den livsfasen hvor overgang til høyere
utdanning er sentralt.
For funksjonshemmede er det derfor viktig at det offentlige apparatet
som informerer om og gjennomfører opptak til høyere utdanning ivaretar
funksjonshemmedes behov for særordninger og gir dem like muligheter for opptak
til høyere utdanning som andre.
Politiske og departementale
føringer
Regjeringen har en klar målsetting om at funksjonshemmede skal kunne
delta fullt ut i samfunnslivet og være likestilt med andre borgere, og
utdanningspolitikkens overordnede mål er at alle skal ha lik rett til
utdanning.
Disse politiske målsettingene har Kirke-, utdannings- og
forskningsdepartementet (KUF) nedfelt i § 5 i opptaksforskriften til statlige
høgskoler; hvor funksjonshemmede gis mulighet til å søke om opptak etter
spesiell vurdering. KUF åpner her for at opptaksapparatet kan likestille
funksjonshemmede med ordinære søkere gjennom positiv diskriminering fordi det
er anerkjent at mange funksjonshemmede søkere har et dårligere utgangspunkt enn
andre. Den spesielle vurderingen av funksjonshemmede skal i følge KUF omfatte
en vurdering av den realkompetanse søkerne har for å kunne gjennomføre et
studium.
KUF har ikke gitt noen presiseringer av “realkompetanse” som
retningslinjer for skjønnsutøvelsen i det spesielle opptaket, og kvaliteten på
saksbehandlernes vurderinger kontrolleres ikke med mindre klagesaker må legges
fram for den sentrale klagenemnda.
Dette betyr at i det første steget på veien fra politikk mot
gjennomføringen av opptak til høgskolesektoren ivaretar KUF det behovet
funksjonshemmede har for særordninger slik som overordnet politikk skisserer,
men at ingen kvalitetssikringsmekanismer er etablert.
Samordnet Opptak
Andre steg på veien fra politikk mot opptak til høgskolesektoren er den
nye nasjonale samordnede opptaksmodellen som koordineres av instansen Samordnet
Opptak (SO).
Den utadrettede informasjonen i opptaksmodellen går både gjennom SO og
de enkelte høyere utdanningsinstitusjonene. SO står for generell informasjon om
opptaksprosedyrer og statistisk informasjon fra tidligere opptak til
grunnutdanninger ved alle institusjonene som er tilknyttet den samordnede
opptaksmodellen.
De enkelte utdanningsinstitusjonene utgir informasjon om institusjonen
og om sine utdanningstilbud. I denne oppgaven har jeg ikke belyst hvilken
betydning informasjonen fra utdanningsinstitusjonene har for funksjonshemmede
søkere, og vil derfor her bare nevne at Li i sin rapport skriver at blant de
institusjonene hun så på var det bare Universitetet i Oslo hadde informasjon
spesielt rettet mot funksjonshemmede[1].
Når det gjelder informasjonen fra Samordnet Opptak viser min
beskrivelse av søknadsprosedyrene at informasjonskravet, som styringsgruppen
for SO satte opp som en av hovedintensjonene bak innføringen til ny opptaksmodell,
ikke er innfridd overfor mange funksjonshemmede søker.
SOs skriftlige informasjon; Søkerhåndboka, tekst-tv og SOs
internettsider, er lite tilgjengelige for syns- og lesehemmede.
Den lydbaserte generelle informasjonen om opptaket som finnes på Søkofonen
er ikke tilgjengelig før fristene for innsending av søknad er utløpt.
Mangelfull tilrettelagt informasjon gjør mange syns- og lesehemmede
avhengig av hjelp til å skaffe nødvendig grunnlagsinformasjon for sin søknad.
Videre inneholder SOs tekstbaserte informasjon i dag ingen statistiske
data fra opptaket utenom poengreglene. Søkere med funksjonshemming har dermed
ingen holdepunkter fra tidligere praksis ved opptak etter spesiell vurdering.
Dette står i sterk kontrast til forholdene for ordinære søkere, som ut fra
opplysinger om fjorårets poenggrenser lett kan forutsi sine muligheter for
opptak til ønsket utdanning.
I Søkerhåndboka som distribueres til søkere, rådgivere og andre,
skriver SO at poengdifferansen bør være minst mulig for å få opptak etter
spesiell vurdering, men de gjengir ikke opptaksforskriftens ordlyd, som retter
fokus mot at realkompetanse skal vurderes hos spesielle søkere.
Dermed gir SO føringer om at opptakskriteriet også i den spesielle
vurderingen er poeng og at det må være liten forskjell mellom en
funksjonshemmet søkers poengsum og studiets poenggrense for å få opptak.
Denne poengmessige føringen fra SO vil jeg karakterisere som en
oppmuntring til å redusere skjønnsutøvelse i den spesielle vurderingen av blant
annet funksjonshemmede søkere. Saksbehandlerne stimuleres dermed ikke til å
iverksette offentlig samfunns- og utdanningspolitikk ved opptak av
funksjonshemmede søkere etter spesiell vurdering. Dette finner jeg både
betenkelig og rart; blant annet fordi styringsgruppen for SO i sin innstilling
om ny opptaksmodell la vekt på at man i den nye opptaksmodellen skulle ta vare
på de gode trekkene ved det gamle opptakssystemet. Det ble også sagt at en
verdifull ressurs, som burde knyttes nært til opptaksfunksjonen, var kunnskap
om hvordan søkere med ulik bakgrunn greier seg i studiene[2].
Jeg kan ikke se at verken inkluderende samfunns- og utdanningspolitikk
eller årelang god praksis ved opptak av og erfaring med synshemmede studenter
ved Fysioterapiutdanningen i Oslo ligger nedfelt i SOs presisering om at
poengdifferansen bør være minst mulig for å få opptak etter spesiell vurdering.
Ved at SO i Søkerhandboka legger poengmessige føringer på opptaket
etter spesiell vurdering og verken gjengir opptaksforskriftens §5 eller legger
fram statistiske data vedrørende opptaket etter spesiell vurdering vris
oppmerksomheten bort fra funksjonshemmede søkeres behov for særordninger ved
opptak til høyere utdanning. SO innfører med andre ord hindringer for implementering
av overordnede politiske målsettinger.
I terminologien til Jacobsen m.fl.[3]
representerer informasjonen SO gir om opptaket etter spesiell vurdering både en
registreringsterskel og en kompetanseterskel for funksjonshemmede søkere. Det
er vanskelig for funksjonshemmede å få kjennskap til opptakssystemet når
informasjonen ikke er produsert i tilgjengelig form, når den informasjonen som
gis er svært mangelfull i forhold til deres behov og når informasjonen
inneholder tolkninger av opptaksforskriften som nærmest fratar funksjonshemmede
muligheten for opptak til studier med høye poenggrenser. Slike terskler vil i
følge Jacobsen m.fl. føre til en skjevfordeling av studieplassene i opptaket
etter spesiell vurdering som vil kunne ramme en utsatt gruppe som funksjonshemmede.
Søknadsprosedyrer
Beskrivelsene viser at funksjonshemmedes vei mot saksbehandling av
søknad om opptak etter spesiell vurdering er tungvint og krevende. Jeg finner
det berettiget å stille spørsmål ved hvorfor det må være slik at en gruppe som
man vet har en krevende hverdagssituasjon skal møte større utfordringer ved
søknad om opptak til høyere utdanning enn ordinære søkere. Hvorfor må
søknadsfristen være 1 ½ måned før andre? Hvorfor er ikke søknadsskjemaet
tilgjengelig for synshemmede? Hvorfor poengberegner SO funksjonshemmede søkere?
Hvorfor må funksjonshemmede saksbehandles av alle høgskolene de har søkt?
Hvorfor finnes det ikke mer utfyllende retningslinjer for hva egenerklæringen
og dokumentasjonen fra sakkyndige skal inneholde?
Tungvinte og krevende søknadsprosedyrer stiller krav til både initiativ
og kompetanse og representerer derfor en registreringsterskel og
kompetanseterskel for funksjonshemmede søkere.
Opptaket etter spesiell vurdering er også et lite effektivt system for
høgskolene. Både søkere og høgskolene er med andre ord rent praktisk lite tjent
med dagens ordning. Styringsgruppen for SO har sammen med SO-prosjektet ansvar
for å legge til rette for videre utvikling av opptaksmodellen, og de burde
derfor iverksette tiltak som gjør opptaksmodellen bedre tilpasset
funksjonshemmede søkeres behov og mer effektiv for høgskolene.
Styringsgruppen for SO sa i sin innstilling at en hovedintensjon bak
den nye opptaksmodellen var krav om korrekt søknadsbehandling. De påpekte at
korrekt vurdering var avhengig av både tilstrekkelige og kompetente ressurser i
søknadsbehandlingen og av gode rutiner og mekanismer som eliminerer og
avgrenser feilkildene.
Ved undersøkte høgskole foretok rektor den formelle godkjennelsen av
opptakskomiteens medlemmer etter forslag fra høgskolens faglige og
administrative avdelinger og fra studentforeningen. Opptakskomiteens medlemmer,
som hadde full avgjørelsesmyndighet i det spesielle opptaket, hadde varierende,
men relativt sett liten motivasjon for dette arbeidet. Saksmengden var stor og
tidsfristen for gjennomføring av søknadsbehandlingen knapp. Av rutiner og
mekanismer for eliminering og avgrensing av feilkilder kunne jeg bare
identifisere at opptaksleder, som via sin funksjon var kompetanseperson,
saksforberedet sakene, at den sentrale klagenemnda kom inn dersom klagesaker
ikke kunne løses internt og at høgskolene drøftet opptaket etter spesiell
vurdering på regionale seminar. Det var ingen ressursperson tilknyttet
opptakskomiteen med kompetanse på funksjonshemmede og deres utdannings- og
yrkesmuligheter. Heller ikke hadde den organisatoriske modellen for opptaket
struktur av en lærende organisasjon slik Berg beskriver kjennetegner vellykkede
offentlige forvaltninger; hvor kommunikative arenaer for utvikling at felles
faglig skjønn etableres både mellom og innen organisasjonsnivåene[4].
Hvor korrekt søknadsbehandlingen i det spesielle opptaket kan være er
det derfor etter min vurdering berettiget å stille spørsmålstegn ved.
Opptakslederseminar og
regionale saksbehandlerseminar
Neste steg på veien fra politikk mot høgskolenes saksbehandling av
funksjonshemmede søkere er SOs kontakt med opptaksledere ved alle de høyere
utdanningsinstitusjonene og høgskolenes regionale saksbehandlerseminar. Den
første kontakten består av 3 seminarer og inneholder, etter intervjupersonenes
opplysninger, ingen ting om opptaket utenom poengreglene fordi institusjonene
foreløpig har forskjellige opptaksforskrifter. Når ny felles opptaksforskrift
for høyere utdanning trår i kraft vil imidlertid disse seminarene også kunne
benyttes til drøftelse av opptak av funksjonshemmede søkere etter spesiell
vurdering. I tilfelle blir feedbacksløyfer til KUF viktig slik at overordnede
politiske målsettinger kan implementeres nedover i opptaksapparatet.
Organisering av en slik kommunikativ arena mellom organisasjonsnivåer for
utvikling av et felles faglig skjønn vil være å legge til rette for at et av
kjennetegnene, som Berg har beskrevet ved vellykkede offentlige
forvaltningssystemer, etableres i opptakssystemet.
SO oppfordrer høgskolene til å arrangere regionale
saksbehandlerseminar. I intervjumaterialet kom det fram at det var opptaksleder
som deltok, at på slike seminar ble ofte opptaket etter spesiell vurdering
diskutert, og at en representant fra den sentrale klagenemnda kunne være
innleder.
Det kom også fram at siden høgskolene har den fulle
avgjørelsesmyndigheten hadde høgskolene forskjellige ønsker for det spesielle
opptaket; noen ville at det skulle være så likt som mulig, mens andre ville bestemme
selv.
Dette tyder på at regionale saksbehandlerseminar ikke er en arena for
utvikling av et felles faglig skjønn innen et organisatorisk nivå i
opptaksapparatet. Men det støtter en antagelse om at andre høgskoler kan ha
valgt helt andre strategier for gjennomføringen av opptaket etter spesiell
vurdering enn de jeg fant i min undersøkelse.
Det støtter også en antagelse om at desentralisert myndighetsutøvelse
kan resultere i en praksis som kan variere fra full likestilling til ekskludering
av funksjonshemmede søkere ved opptak til høyere utdanning.
For funksjonshemmede søkere vil den friheten desentralisert
avgjørelsesmyndighet gir høgskolene medføre en uoverstigelig kompetanseterskel.
Sannsynligvis vil det være umulig for funksjonshemmede å få kjennskap til de
enkelte høgskolenes praksis, og dermed vil de vanskelig kunne skrive
egenerklæringer som inneholder alle momentene saksbehandlerne ved de enkelte
høgskolene vektlegger i vurderingen.
Desentralisering av myndighet, som i utgangspunktet har til hensikt å
komme hver især i møte, sikrer ikke en individuell vurdering av
funksjonshemmede søkere ut fra deres behov. Opptaksapparatet kan, som et
forvaltningssystem i følge Jacobsen m.fl., vri oppmerksomheten bort fra
funksjonshemmedes behov fordi offentlig forvaltning reagerer på etterspørsel og
stiller krav til fysiske ferdigheter, sosiale ferdigheter og
formuleringsferdigheter som gjør etterspørselen begripelig for tjenestemennene.
Høgskolen
Siste steget på veien fra politikk til spesiell vurdering for opptak av
funksjonshemmede er den enkelte høgskole. I min undersøkelse kommer det fram at
her sitter opptaksleder i en meget sentral posisjon; som pådriver for
oppnevnelse av opptakskomiteen, informasjons- og opplæringsansvarlig overfor
opptakskomiteen, forberedende saksbehandler og sekretær for opptakskomiteen og
kontaktperson til aktuelle parter utenfor høgskolen. Dette innebærer at
opptakslederposisjonen gir relativt stor innflytelsesmulighet.
Opptakskomiteen er det organet som innehar den endelige
avgjørelsesmyndigheten i opptaket etter spesiell vurdering. Komiteen er
sammensatt av representanter for studentene, fagansatte og administrativt
ansatte. Ved undersøkte høgskole velges representantene av studentforeningen,
høgskolens avdelinger og administrasjonen, mens rektor gir opptakskomiteen
formell godkjenning.
Om konteksten for opptaket utenom poengreglene / etter spesiell
vurdering kom det i intervjumaterialet fram at:
·
saksmengden var svært stor og variert (men at det var få funksjonshemmede
søkere)
·
tidspresset var stort
·
antall søkere utenom poengreglene var betydelig større enn disponible
studieplasser.
·
sammensetningen av opptakskomiteen varierte på grunn av
sommerferieavvikling
·
SO hadde gitt føringer for hva likeverdige og reelle kvalifikasjoner
skulle være
·
opptaksansvarlig gjennomførte en forberedende saksbehandling og ga
forslag til vedtak
·
kunnskapsnivået om opptaket utenom poengreglene varierte
·
opplæringen av nye saksbehandlere var relativt liten
·
saksbehandlerne hadde egenerfaring med funksjonshemmede studenter, men
relativt lite faktakunnskap
·
motivasjonen for opptaksarbeidet var relativt liten; både fordi mange
saker ikke var reelle for høgskolen, og fordi ingen av saksbehandlerne hadde
noen stor privat interesse for opptaket utenom poengreglene
·
antatte holdninger ved utdanningene; om problemer for
undervisningspersonalet og om at funksjonshemmede studenter kunne ha redusert
mulighet til å gjennomføre enkelte studier og til å fungere i enkelte yrker
Konteksten utgjør en del av rammene for opptaket etter spesiell
vurdering.
Oppsummering
Veien fra overordnet politikk til desentralisert saksbehandling av
funksjonshemmede søkere for opptak til høgskolesektoren etter spesiell
vurdering er lang.
Det er ikke lagt inn mekanismer som sikrer implementering av overordnet
politikk og muligheter for positiv diskriminering av funksjonshemmede søkere
underveis. Rammene for opptaket etter spesiell vurdering gir derfor høgskolene
mulighet for utvikling av et vidt spekter av tilpasninger; fra fullt ut å
likestille funksjonshemmede søkere med ordinære søkere til å ekskluderer
funksjonshemmede søkere ved å neglisjerer deres behov for særordninger.
For å belyse hvilket skjønn som utøves ved opptak etter spesiell
vurdering og hvordan denne praksis er i relasjon til intensjonene bak
opptaksforskriften, forsøker jeg å identifisere hvilke mestringsstrategier
saksbehandlerne tar i bruk, hvorfor de gjør disse valgene og hvilke
konsekvenser dette får for funksjonshemmede søkere.
Saksbehandlerne foretar saksbehandling på laveste nivå i
opptaksapparatet uten å interagere direkte med søkerne.
De har ut fra opptaksforskriften stor frihet til å utøve skjønn.
Jussen er normerende for offentlig skjønnutøvelse og skisserer hvordan
den bør være[5].
Skjønnsutøvelsen i opptaket etter spesiell vurdering bør etter disse normene
bestå i å fastsette premissene eller kriteriene for vurderingen og å bestemme
vektingen av de ulike premissene.
7.2.1 Valg av kriterier for opptak etter
spesiell
vurdering
Merknadene til opptaksforskriften og forskriften sier at
saksbehandlerne skal foreta en reel vurdering av søkerens studiekvalifikasjon i
forhold til andre søkere, at det i utgangspunktet kreves likeverdige
kvalifikasjoner med søkere som konkurrerer seg til en studieplass og at det skal legges vekt på søkerens
reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet.
Ved undersøkte høgskole valgte saksbehandlerne å fastsette kriteriene
for opptak gjennom klargjøring av begrepene “likeverdige
kvalifikasjoner” og “godt nok
grunnlag”, mens de gjorde et bevisst valg om ikke å vurdere “reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre
studiet”.
At saksbehandlerne valgte bort vurdering av om søkerne hadde reelle
kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet skyldtes at de fant det svært
problematisk å skulle gjøre denne vurderingen.
I følge Lipsky er det å unnlate å utføre en pålagt oppgave en
mestringsstrategi som innebærer en modifisering av bakkebyråkratenes oppfatning
av egne arbeidsoppgaver[6].
En slik nedprioritering av oppgaver kan resultere i at arbeidsnivået blir
dårligere enn det overordnet myndighet har forutsatt.
Saksbehandlerne lot aktuelle søkere selv stå for vurderingen av sine
reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre et studium. For at søkere skulle kunne
gjøre dette var det utviklet en praksis med å sende brev, til eksempelvis
bevegelseshemmede søkere som var aktuelle for opptak, hvor man gjorde søkerne
oppmerksomme på store fysiske krav i studiet.
For en gruppe som i utgangspunktet møter mange situasjoner som kan
påvirke deres selvfølelse i negativ retning[7],
vil det å bli møtt med en presentasjon av store hindringer som vil møte en i studietiden,
og det å få overført ansvaret for å vurdere om en tror en vil kunne klare å
gjennomføre studiet til tross for disse hindringene, kunne representere en
ytterligere trussel for selvfølelsen, og dermed i praksis gjøre terskelen for
opptak til høgskoleutdanning høyere.
Det er her nærliggende å nevne Løchens syn på at det som primært
bestemmer funksjonshemmedes stilling i samfunnet er den måten samfunnet i vid
forstand forholder seg til funksjonshemmede på[8].
Høgskolens valg av kriterier for opptak etter spesiell vurdering var
altså todelt, og besto i fastsettelse av hva som skulle være kvalifikasjoner
for opptak og hva som skulle være godt nok grunnlag for opptak.
Kvalifikasjonskriterier for
opptak
“Likeverdige kvalifikasjoner” valgte saksbehandlerne å definere som
konkurransepoeng, og poengdifferansen skulle ikke være større enn 2 for å få
opptak (helt unntaksvis 3 til 4).
Tilnærmet samme kriterium som legges til grunn for det ordinære
opptaket ble dermed gjort gjeldene også for opptaket etter spesiell vurdering.
Dette medførte en radikal forenkling av saksbehandlingen, da poeng er
konkrete størrelser som lett lar seg vurdere, og i og med at maksimal
poengdifferanse bare var 2 poeng representerte dette valget at antall saker som
skulle vurderes i forhold til opptak ble betydelig redusert.
Valg av et kvalifikasjonskriterium som gjør det lett for
saksbehandlerne å avvise mange søknader representerer en mestringsstrategi som,
i følge Lipsky, bidrar til å rasjonere tjenesten i den hensikt å redusere arbeidsstresset[9].
Saksbehandlernes arbeidsstress kommer tydelig fram i mitt
intervjumateriale og synliggjør deres behov for rasjonaliseringstiltak.
Det ble antydet at opptakskomiteen vurderte 2-300 søknader om opptak
etter spesiell vurdering. I tillegg kom søknader fra personer med Rudolf
Steiner skole, utenlandsk utdanning og søknader om forhåndsløfte.
Da jeg, som kjent, dessverre ikke har klart å få tak i eksakte
søkertall til høgskolene for noen av de gruppene opptak utenom poengreglene
omfatter kan jeg bare vagt antyde noe om saksmengden ved undersøkte høgskole. I
etterkant har jeg fått vite at ved det siste opptaket til høgskolen (i 1998)
fikk ca. 46 søkere tilbud om studieplass gjennom opptaket utenom poengreglene.
Den totale saksmengden må ha vært betydelig større enn 46 siden kriteriene for
utvelgelse av aktuelle søkere var så stramme, og siden det ble antydet at den
ene gruppen, som søkte om spesiell vurdering, kunne dreie seg om ca. 2-300
saker. Ut fra disse sparsomme opplysningene drister jeg meg til å antyde at
saksmengden kunne bestå av opptil 4-500 saker, bare for å forsøke å synliggjøre
at saksmengden var voldsomt stor. Saksbehandlerne var i hvert fall klare i sin
omtale:
“Vi
får bare mengder og mengder av slike personer som vi skal gå igjennom.”
Denne store saksmengde skulle håndteres før fristens utløp i midten av
juli, det vil si i løpet av 3 komitémøter på til sammen 9-12 timer.
Stor saksmengde, kort tidsfrist og begrenset antall disponible
studieplasser krevde nærmest at saksbehandlerne laget stramme rutiner for å
kunne håndtere opptaket. Ved den undersøkte høgskolen utviklet saksbehandlerne
mestringsstrategier som bidro til å innskrenke kvalifikasjonskriterievalget i
skjønnsutøvelsen slik at de lettere kunne gjøre den jobben de var pålagt.
Dette samsvarer med Lipskys teori om at bakkebyråkratene tvinges til å
utvikle og ta i bruk rutiner og prosedyrer for å rasjonere tjenestene; slik at
arbeidsstresset de befinner seg i blir mulig å mestre[10].
I drøftingen av den lange veien mellom overordnede politiske målsetting
og fram til saksbehandlernes skjønnsutøvelse viser jeg at det her ikke ligger
noen feedbacksløyfer som direkte bidrar til at saksbehandlerne utøver et
profesjonelt skjønn overfor funksjonshemmede søkere. Valg av kvalifikasjonskriterier,
som favner det som juridisk skisseres om både påbudte hensyn og tillatte hensyn
(som fremmer formålet med opptaksforskriftens § 5 og som tilgodeser andre
lovformål), avhenger derfor av saksbehandlernes kompetanse og erfaring.
Mulighetene for at andre høgskoler velger kvalifikasjonskriterier som bedre
ivaretar funksjonshemmede søkere enn det jeg fant i min undersøkelse er derfor
til stede.
Saksbehandlerne jeg intervjuet bærer preg av å være sterkt påvirket av
Samordnet Opptaks føringer om poengmessig likhet som kvalifikasjonskriterium og
deres skjønnsutøvelse vris dermed bort fra funksjonshemmede søkeres behov for
særordninger ved opptak til høyere utdanning.
Saksbehandlernes egne begrunnelser for å velge kvalifikasjonskriterium
for opptaket etter spesiell vurdering som nærmest var identisk med det ordinære
opptaket var i stor grad en rettferdighetstankegang. De opplevde det som en
forfordeling av funksjonshemmede søkere om poengdifferansen skulle være
romsligere enn 2 poeng eller om andre faktorer enn poeng skulle vurderes som
likeverdige kvalifikasjoner.
En slik argumentasjon signaliserer at saksbehandlerne trekker i tvil
den offisielle tilretteleggingspolitikken. I utviklingen av velferdsstaten har solidaritet
og kompensasjon vært viktige prinsipper for å sikre svake grupper i samfunnet.
Det er slått fast at funksjonshemmede i mange sammenhenger trenger særordninger
for å kunne delta på lik linje med andre samfunnsborgere. Med dagens
desentralisering er ansvaret for tilrettelegging for funksjonshemmede overført
fra spesialinstitusjoner til ulike samfunnssektorer. I tråd med denne
utviklingen er det saksbehandlerne på laveste nivå i høgskolesektoren som har
myndighet til å realisere mulighetene for positiv diskriminering av
funksjonshemmede søkere ved opptak etter spesiell vurdering.
I saksbehandlernes skjønnsutøvelse vil derfor kunnskap om og tiltro til
offisiell tilretteleggingspolitikk ha avgjørende betydning for både premissvalg
og vekting av premissene.
Ved undersøkte høgskole kan saksbehandlernes valg av kun ett stramt
kriterium for kvalifikasjon for opptak
betraktes som en mestringsstrategi som i betydelig grad reduserte saksmengden
og arbeidsstresset og førte til en innsnevring av skjønnet i behandlingen av
søkere som ba om spesiell vurdering. Med andre ord ble ikke saksbehandlingen
utført på en ideell måte (etter juridiske normer) eller etter intensjonene bak
opptak etter spesiell vurdering. Lipsky sier om bakkebyråkratene at de forsøker
å gjøre en god jobb, men at arbeidet deres er umulig å utføre på ideelle måter
på grunn av arbeidskonteksten. Derfor utvikles strategier som gir
tilfredsstillende, men ikke optimale tjenester[11].
Grunnlagskriterier for
opptak
Opptaksforskriften gir relativt stramme føringer for godkjenning av
grunnlaget for spesiell vurdering ved opptak. Her heter det at årsaken som
oppgis for å be om spesiell vurdering må gi “....grunn
til å anta at eksamensresultater ikke gir et riktig bilde av søkerens
kvalifikasjoner”[12].
For høgskolens saksbehandlere var dokumentasjonen fra sakkyndige og
egenerklæringen nødvendige sakspapirer for å kunne ta stilling til om
grunnlaget for å bli spesielt vurdert for opptak var tilstrekkelig.
Saksbehandlerne poengterte at siden de ikke var fagpersoner måtte det
stilles krav om at dokumentasjonen fra sakkyndig bekreftet at søkerens grunnlag
for å be om spesiell vurdering hadde hatt betydning for søkerens karakterer i
videregående skole.
Kvaliteten på dokumentasjonen fra sakkyndige var av avgjørende
betydning for godkjennelse av søkerens grunnlag. Dersom dokumentasjonen ikke
bekreftet at den oppgitte grunnen for å be om spesiell vurdering hadde hatt
betydning for karakterene ba opptaksansvarlig om ny eller utfyllende
dokumentasjon.
I realiteten var det med andre ord sakkyndige som gjennom sin
dokumentasjon avgjorde om søkeren hadde godt nok grunnlag for å bli spesielt
vurdert.
Det er funksjonshemmede søkere selv som ber en sakkyndig om uttalelse
som skal vedlegges søknaden om opptak etter spesiell vurdering til
høgskolesektoren. I Søkerhåndboka fra Samordnet Opptak kommer det ikke fram
hvor avgjørende denne dokumentasjonen er for å bli spesielt vurdert.
Funksjonshemmede har dermed liten mulighet til å påvirke sakkyndige til å
formulere dokumentasjonen på en måte som tilfredsstiller saksbehandlernes
behov. Her står funksjonshemmede igjen overfor en kompetanseterskel på veien
mot studieplass i høgskolesektoren. Som Jacobsen m.fl. beskriver stiller en
kompetanseterskel krav til at funksjonshemmede; her via sakkyndige, formulerer
seg på en måte som er forståelig for saksbehandlerne ut fra deres
forutsetninger.
Saksbehandlerne la mindre vekt på egenerklæringen enn dokumentasjonen
fra sakkyndig, men det lot til at de søkte “bevis”, for at forholdene var slik
sakkyndige og søkere hadde anført, i karakterutskriftene fra videregående
skole. Her kunne de i noen tilfeller konkret se at eksamensresultatene var
dårligere enn søkerens evner. Dette gjaldt for eksempel om en søker hadde vært
utsatt for en ulykke mens hun/han gikk i videregående skole. Da kunne
saksbehandlerne se at det var et markant skille mellom karakterene før og etter
tidspunktet for ulykken, og da ble det på en måte bevist at søkeren hadde bedre
evner enn det karakterene fra videregående skole viste.
Å betrakte karakterer som bevis på godt nok grunnlag i tillegg til
dokumentasjonen fra sakkyndige kan sees på som en form for mestringsstrategi
for å rasjonere saksmengden gjennom det Lipsky kaller rutinisering[13].
Saksbehandlerne lagde her en prosedyre som hadde til hensikt å sikre at
behandlingen av søkerne var ansvarlig. Resultatet var sannsynligvis en
innsnevring av skjønnet.
Når det gjaldt søkere som hadde
en medfødt funksjonshemming eller som hadde ervervet sin funksjonshemming før
videregående skole var det bare én gruppe som gjennom karakterene kunne bevise
bedre evner:
“Hos
søkere med dysleksi kan en på vitnemålet se stor forskjell på fagene.”
Dermed ble de fleste funksjonshemmede søkere vurdert uten at
saksbehandlerne selv hadde funnet bevis for at søkerne hadde bedre evner enn
det eksamensresultatet viste og sakkyndige og søkerne dokumenterte.
Jeg antar at det å søke etter bevis i karakterene var med på å redusere
saksmengden, fordi mitt inntrykk er at søkere hadde mindre sjanse til å få
opptak dersom karakterendringer ved et angitt tidspunkt ikke var tydelige nok.
Jeg antar også at denne prosedyren gjorde det vanskeligere å stole på at
funksjonshemmede søkere hadde bedre evner enn karakterer, siden dette ikke
kunne “bevises”, og at funksjonshemmede derfor måtte gjennom et trangere nåløye
for å få godkjent grunnlaget for spesiell vurdering enn andre.
7.2.2 Vekting av kriterier for vedtak om
tildeling
av studieplass
Når kvalifikasjonskravet var oppfylt og grunnlaget for å bli spesielt
vurdert godkjent skulle opptakskomiteens medlemmer foreta den endelige
avgjørelsen om søkeren skulle få tilbud om studieplass eller ikke. Med andre
ord skulle nå premissene for opptak av en søker vektes for å fatte et vedtak.
Boe kalte dette for avveining og beskrev det som selve kjernen i all
skjønnsutøvelse[14].
Konteksten for beslutningsprosessen om tildeling av studieplass eller
ikke var noe annerledes enn for de foregående premissvalgene. Saksmengden som
ble gjenstand for avveining var betydelig mindre, og opptaksansvarliges
anbefalinger om vedtak kom nå i betraktning. Siden opptaksansvarlig var den
eneste av saksbehandlerne som leste komplette saksdokumenter er det rimelig å
anta at vedkommendes synspunkter veide tungt; noe opptakskomiteens medlemmer
bekrefter:
“Jeg
syns vel at dette ble et arbeid som ble veldig styrt av gitte rammer og av
administrasjonen.”
Saksbehandlernes avgjørelser om tildeling av studieplass var basert på
en rettferdighetsvurdering.
“Vi
forsøker å være så rettferdige som vi kan.”
Spørsmålet som ble stilt var om det var rettferdig at en søker, som
hadde dokumentert at av en eller annen årsak var evnene bedre enn karakterene,
skulle få opptak på lavere poengsum enn andre.
Å avgjøre hva som er rettferdig innebærer, i følge Habermas, å ta
stilling til det han kaller etiske og moralske dimensjoner ved den praktiske
fornuft[15].
Etiske spørsmål i denne sammenheng vil være om tilfredsstillelse av søkerens
behov for studieplass er en handling som både åpner opp for “det gode liv” for
søkeren, og som verdimessig passer inn i kollektivets interesser. Dersom det å tildele en funksjonshemmet
søker studieplass med mindre poeng enn ordinære søkere kommer i konflikt med
interesser og verdier hos andre parter i opptaket til høgskolesektoren, stilles
det krav om en moralsk dimensjon i vurderingen om tildeling av studieplass.
Saksbehandlerne signaliserte at de ønsket å foreta en vurdering som var
rettferdig både for den enkelte søker, for studentgruppen og for hele
søkergruppen. Skal de kunne gjøre dette må de foreta moralske avveininger, noe
som, i følge Habermas, stiller krav til upartiske vurderinger[16].
Habermas sier at en moralsk vurdering består i å prøve ut om våre
handlingsmaximer er forenlige med andres. Begrepet maximer er hentet fra Kant
og defineres som situasjonsnære, mer eller mindre trivielle handlingsregler,
som den enkeltes praksis vanemessig retter seg etter. Bare en maxime som ut fra
alle berørte parters perspektiv er generaliserbar er moralsk bindende, sier
Habermas[17].
Upartiske eller moralske vurderinger retter seg inn mot det
rettferdige. Terum mener at for å komme fram
til en beslutning om hva som er rettferdig må man, som Habermas sier,
gjennomføre en upartisk “testing” av alle involverte parters interesser og
deretter gjennom diskurs komme til full enighet om at enhver som er i samme
situasjon skal kunne behandles på tilsvarende måte[18].
Saksbehandlerne må avgjøre hvem det er rettferdig å tilby en studieplass.
Dette opplever de tydeligvis selv som vanskelig:
“Det
er ikke alltid så enkelt å vurdere hva som er rettferdig. Vi har bare papir å
forholde oss til.”
Saksbehandlerne fungerer som det Lewin kaller portvoktere[19].
De bestemmer eller siler ut hvem som skal tildeles studieplasser.
Hvinden mener at å være portvokter er et trekk ved bakkebyråkratenes
funksjon. De må avgjøre hvem som er verdige til å motta de samfunnsgodene de
rår over[20].
Saksbehandlerne opplevde det som vanskelig å vite når det var rettferdig
å gi en søker det de kalte et “poengmessig
fortrinn”.
I vurderingen av funksjonshemmede søkere trakk saksbehandlerne også inn
hvilken tilrettelegging søkeren har hatt under tidligere skolegang.
“Hvis
de har hatt spesiell tilrettelegging i videregående skole, fant vi at de hadde
fått fordeler på grunn av funksjonshemmingen i utgangspunktet. Konklusjonen vår
var vel at det da ikke var riktig å gi et poengmessig fortrinn. .....
Vi mente at det ville være en forfordeling av de med funksjonshemming.”
På nytt viser saksbehandlerne, ved bruk av begrepene “fortrinn” og
“forfordeling” om 2 poeng i differanse og tidligere tilrettelegging, at de
trekker i tvil grunnleggende offentlig politikk om at tilrettelegging for
funksjonshemmede er aksepterte tiltak for å bedre deres mulighet til å nå det
offentlige målet om full deltaking og likestilling.
Uttalelsene kan nærmest betraktes som spekulasjoner, om at god
tilrettelegging i en periode av livet kompenserer fullt og helt for en
funksjonshemming og gjør det overflødig med særordninger i andre livsfaser.
Uttalelsene understreker viktigheten av kvalitetssikring av
skjønnsutøvelsen ved opptak etter spesiell vurdering.
Slik opptaket fungerte ved undersøkte høgskole var det ingen som
tilførte verken opptaksansvarlig eller medlemmene i opptakskomiteen kunnskaper
om hva som skulle til for å gi funksjonshemmede søkere en rettferdig eller
moralsk vurdering.
At det spesielle opptaket er desentralisert uten at overordnet
myndighet har sikret overføring av kunnskap om hvordan funksjonshemmede skal
sikres lik rett til utdanning som ikke-funksjonshemmede, gjør at man i
utgangspunktet ikke kan kreve at saksbehandlere utøver et profesjonelt skjønn.
Ved undersøkte høgskole representerte saksbehandlernes vurdering av
søkere som hadde hatt god tilrettelegging i videregående skole på grunn av sin
funksjonshemming, en arbeidsmåte som reduserte tallet på de som fikk
studieplasser etter spesiell vurdering. Rollen saksbehandlerne hadde som
portvoktere kom her tydelig fram.
Portvokter-rollen viste seg også i saksbehandlernes uttalelser om
opptaket:
“Det spesielle opptaket skal
ikke være en måte å lure seg inn på, eller få et uberettiget fortrinn.”
I portvokter-funksjonen praktiserer saksbehandlerne, etter Lipskys
teori, en mestringsstrategi som innebærer modifisering av deres oppfatninger av
søkerne gjennom å tenke at noen kan ha uredelige hensikter[21].
Helt unntaksvis ble studieplass tildelt søkere med en poengdifferanse
på 3 eller 4. Saksbehandlerne beskrev at det ble gjort overfor et fåtall søkere
som hadde vært “ekstremt uheldige”.
Funksjonshemmede søkere kunne eksempelvis komme i betraktning her dersom de i tillegg til
funksjonshemmingen hadde fått en sykdom eller hadde vært utsatt for en ulykke.
Det later her til at emosjonelle faktorer blir tatt med i
saksbehandlernes vurderinger.
I følge Lipsky representerer dette en mestringsstrategi hvor offentlige
tjenester distribueres forskjellig. Skjønnet utvides her fordi bakkebyråkratene
ønsker å bidra til forbedringer i klientens liv. Oppnåelse av dette gir dem
positiv opplevelse av eget arbeid, hevder Lipsky[22].
I min intervjuundersøkelse kom det fram at saksbehandlerne ofte
vurderte rettferdig tildeling av studieplass ut fra et hovedfokus på ordinære
søkeres interesser. Dermed blir deres vurderinger til dels partiske, og
saksbehandlerne klarer ikke å gjennomføre reelt rettferdige vurderinger ved
tildeling av studieplasser. Det kom også fram at de verken hadde ressursmessige
eller kunnskapsmessige forutsetninger for å kunne gjennomføre moralske
vurderinger.
I følge Terum er det å avgjøre moralske spørsmål av normativ karakter.
Han mener derfor at det, ut fra et demokratisk perspektiv, er høyst
problematisk at saksbehandlere bestemmer hvilket behov som skal dekkes. Et
behov en person har må testes upartisk og først gjennom en diskusjon fri for
tvang vil beslutningen om behovet skal tilfredsstilles kunne tas[23].
De juridiske normene for avveiningen ved skjønnsutøvelse skisserer Boe
ved at vedtak ikke må baseres på tilfeldigheter eller være grovt urimelige og
at det ikke må forekomme usaklig forskjellsbehandling.
Det er imidlertid legitimt å forskjellsbehandle folk når saklige
årsaker ligger til grunn.
Saksbehandlernes avveining i form av en rettferdighetsvurdering slår
uheldig ut for funksjonshemmede søkere, fordi saksbehandlernes kunnskaper om
den ene parten i opptaket later til å være mangelfull.
Når saksbehandlerne fasetter vedtak om tildeling av studieplass eller
ikke vil opptakskomiteen, som et forvaltningssystem i følge Jacobsen m.fl.,
inneholde en effektivitetsterskel, som vrir oppmerksomheten bort fra
tilfredsstillelse av funksjonshemmedes behov ved opptak til høyere utdanning.
Blant annet spiller her saksbehandlernes effektivitetsnormer, eller deres
oppfatning av hvordan tilgjengelige ressurser bør disponeres, og hensynet til
mottagerens skikkethet en rolle. Jacobsen m.fl. mener at det er svakstilte
grupper i samfunnet som rammes av tersklene i forvaltningssystemer. Skal
funksjonshemmede søkere ha noen mulighet til å redusere effektivitetsterskelen
må de i egenerklæringen kunne argumentere for sin skikkethet og hvorfor akkurat
de bør tildeles studieplass, på en måte som saksbehandlerne finner passende.
Etter min vurdering stiller dette til dels urimelige krav til funksjonshemmede
søkeres kunnskap, kompetanse og egenverd.
En av saksbehandlerne påpekte dette indirekte gjennom en uttalelse om
at vedkommende ikke husket noen spesielt gode egenerklæringer.
KUF har gjennom § 5 fulgt opp overordnede politiske målsettinger ved at
funksjonshemmede søkere gis muligheter for at et dårligere utgangspunkt kan
kompenseres ved positiv diskriminering ved opptak til høgskolesektoren. Men på
veien til spesiell vurdering og i saksbehandlernes valg av kriterier innsnevres
skjønnet og funksjonshemmedes mulighet for opptak til studier med relativt høye
poenggrenser innskrenkes i betydelig grad.
Fordi det er sannsynlig at funksjonshemmede har vanskelig for å oppnå
toppkarakterer i videregående skole er det ved opptak til studier med relativt
høye poenggrenser at muligheten for positiv diskriminering er viktig.
Funksjonshemmede søkere som tilfredsstiller minstekravet om generll
studiekompetanse kommer inn på åpne studier og det burde ikke være
uoverkommelig for funksjonshemmede søkere å konkurrere seg inn på studier med
lave og middels poenggrenser via det ordinære opptaket.
Fysioterapiutdanningens erfaring med opptak av studenter med synshemming
til et studium med svært høye poenggrenser (62,9 i 1996[24]
og 63,8 i 1997[25]) har vist
at det i årenes løp bare var et minimalt antall søkere i denne kategorien som
klarte å konkurrere seg til en studieplass i det ordinære opptaket. Ut fra min
arbeidserfaring og det faktum at kriteriene for opptak til denne utdanningen
var romslige og hovedvekten ikke lå på søkernes poengsum, tør jeg påstå at de
fleste som fikk opptak etter spesiell vurdering hadde betydelig mer enn 2 poeng
i poengdifferanse.
Setter jeg opp en hypotese om at praksis ved andre høgskoler er
tilnærmet lik den jeg fant i min undersøkelse vil konsekvensen være at
synshemmede søkere i fremtiden ikke vil kunne få opptak etter spesiell
vurdering til fysioterapistudiet, dersom poenggrensene fortsatt holder seg
høye. I så fall vil dette bety utestenging fra et studium og et yrke som i
nesten 50 år har vært åpent for synshemmede.
Siden Samordnet Opptak i Søkerhåndboka, som distribueres til søkere,
rådgivere og andre som veileder funksjonshemmede i utdannings- og yrkesvalg,
legger fram føringer om at poengdifferansen bør være minst mulig for å få
opptak etter spesiell vurdering, og ikke informerer om at saksbehandlerne har
et stort handlingsrom for skjønnsutøvelse, finner jeg det rimelig å anta at konsekvensene
på sikt vil være at antall funksjonshemmede som søker seg til studier med høye
poenggrenser vil reduseres.
Satt inn i terminologi om bakkebyråkratier er SOs signaler om
poengmessig likhet en mestringsstrategi som reduserer etterspørselen etter
spesiell vurdering for opptak til høgskolesektoren og den kan føre til kontroll
over klientene[26].
Funksjonshemmede søkere (o.a.) har ikke naturlig tilgang til KUFs rundskriv om
opptak til høgskolene, og siden funksjonshemmede søkere er få og oftest isolert
fra hverandre har de liten eller ingen mulighet til å betrakte “behandlingen”
de får som uakseptabel. Lipsky karakteriserer prosedyrer som har til hensikt å
kontrollere samfunnsborgere som klient-skapende[27].
Funksjonshemmede som i større grad enn andre er avhengige av tjenesteyting fra
offentlige etater har sannsynligvis også tidligere vært utsatt for
klient-sosialiserende prosesser[28].
I verste fall kan møtet med SOs poengmessige føringer virke forsterkende på
slike klient-skapende prosesser.
At saksbehandlerne ved undersøkte høgskole har relativt liten kunnskap
om at mange funksjonshemmede vil ha behov for særordninger som positiv
diskriminering ved opptak til høyere utdanning og at saksbehandlerne legger en
rettferdighetstankegang som trekker i tvil offisiell tilretteleggingspolitikk
for funksjonshemmede til grunn for beslutningene om tildeling av studieplasser
etter spesiell vurdering representerer en trussel mot likestilling av
funksjonshemmede søkere med ordinære søkere.
Konkret betydde saksbehandlernes avveining av opptakskriterier at
enkelte funksjonshemmede søkere ikke kunne få studieplass ved høgskolen med
mindre poengsum enn ordinære søkere. Med andre ord ble de vurdert helt identisk
med søkere i det ordinære opptaket.
Assimilering vil være Froestads betegnelse på at funksjonshemmede
søkere på denne måten må tilpasse seg det ordinære opptaket. Assimilering
representerer en usynliggjøring av den lille søkergruppen som funksjonshemmede
utgjør og av deres spesielle tilretteleggingsbehov. Videre vil assimilering i
følge Froestad frata funksjonshemmede søkere mulighet for reell likestilling
med andre søkere fordi deres ulikhet ikke aksepteres[29].
Om jeg rent hypotetisk antar at andre høgskoler foretar en avveining av
kriterier for opptak som tilsvarer mine funn vil konsekvensene på sikt være en
reduksjon av antall funksjonshemmede søkere som ber om spesiell vurdering ved
opptak, og dermed en reduksjon av antall funksjonshemmede som tildeles
studieplass ved høgskoleutdanninger med relativt høye poenggrenser.
Funnene i min intervjuundersøkelse er ikke allmenngyldige og gir derfor
ikke holdepunkter for generell skjønnsutøvelsespraksis ved opptak etter
spesiell vurdering.
Beskrivelsen og drøftingen av gangen i opptaket fra overordnede
politiske målsettinger fram til skjønnsutøvelsen viser imidlertid tydelig
at de enkelte høgskolene har muligheter
for å velge et vidt spekter av løsninger for gjennomføring av det spesielle
opptaket, avhengig av saksbehandlernes kompetanse og erfaring samt høgskolenes
organisasjonsstruktur.
Dette medfører generelle konsekvenser for funksjonshemmede med hensyn
til at det vanskeliggjør deres mulighet til å opptre som kompetente søkere
fordi de ikke har kjennskap til de enkelte høgskolenes praksis ved valg av
kriterier for opptak og hvilken vekting de gir de forskjellige kriteriene ved
tildeling av studieplass. Med andre ord representerer forvaltningen av det
spesielle opptaket en stor kompetanseterskel for alle funksjonshemmede søkere,
fordi manglende kvalitetssikringstiltak gjør implementeringen av gode politiske
intensjoner tilfeldig.
[1] Li, Grethe. Høgre utdanning - et hinderløp? Tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter
med fysiske funksjonshemninger. Oslo: HiO-notat nr. 19, 1998.
[2] Nasjonal opptaksmodell, inst. fra Styringsgruppen for Samordnet Opptak. Oslo: 1994.
[3] Jacobsen, K.D., Jensen, T.Ø. og Aarseth, T. Fordelingspolitikkens forvaltning. I: Sosiologi i
dag, nr. 3, s. 29-49, 1982.
[4] Berg, Anne Marie. Vellykket forvaltning : God organisasjon og ledelse i staten. Oslo: Tano,
1995.
[5] Boe, Erik. Innføring i juss. Bind II. Statsrett og forvaltningsrett, Oslo: Tano, 1993.
[6] Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12,
19994; 114: 1451-4.
[7] Løchen, Yngvar. De funksjonshemmede. Oslo: Rådet for Funksjonshemmede, 1996.
[8] Ibid.
[9] Lipsky. I: Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening,
nr. 12, 1994; 114: 1451-4.
[10] Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services,
New York: Russel Sage Foundation, 1980.
[11] Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services,
New York: Russel Sage Foundation, 1980.
[12] Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rundskriv F-113-96.
[13] Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services,
New York: Russel Sage Foundation, 1980.
[14] Boe, Erik. Innføring i juss. Bind II. Statsrett og forvaltningsrett, Oslo: Tano, 1993.
[15] Terum, Lars Inge. Profesjonsskapt ulikhet - et demokratiproblem? I: Nordisk Sosialt Arbeid,
nr. 1, 1997, 10-19.
[16] Jürgen Habermas : Diskurs, rätt och demokrati : Politisk-filosofiska texter i urval av Erik
Oddvar Eriksen och Anders Molander, Stockholm: Daidalos, 199
[17] Ibid.
[18] Terum, Lars Inge. Profesjonsskapt ulikhet - et demokratiproblem? I: Nordisk Sosialt Arbeid,
nr. 1, 1997, 10-19.
[19] Lewin. 1947. I: Hvinden, Bjørn. Devided Against Itself : A Study of Integration in Welfare
Bureaucracy. Oslo: Universitetsforlaget, 1994.
[20] Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12,
1994; 114: 1451-4.
[21] Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12,
1994; 114: 1451-4.
[22] Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services,
New York: Russel Sage Foundation, 1980.
[23] Terum, Lars Inge. Profesjonsskapt ulikhet - et demokratiproblem? I: Nordisk Sosialt Arbeid,
nr. 1, 1997, 10-19.
[24] Søkerhandboka 97. Oslo: Samordnet Opptak, 1997.
[25] Søkerhandboka 98. Oslo: Samordnet Opptak, 1998.
[26] Wheeler. I: Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public
Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
[27] Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services,
New York: Russel Sage Foundation, 1980.
[28] Scott, Robert A. The Making of Blind Men : A Study of Adult Socialization. (1969), USA:
Transaction Publisher, 3. opptrykk, 1991.
[29] Froestad, Jan. Den offentlige handikappolitikk : Et bidrag til de funksjonshemmedes
frigjøring? I: Spesialpedagogikk, nr. 7, 1996, 3-13.