Den statlige informasjonspolitikken bygger på fem prinsipper, som må sees i sammenheng med hverandre:
1) Kommunikasjonsprinsippet innebærer at forvaltningen og brukerne sees som likeverdige partnere, som veksler i rollene som avsender og mottaker av informasjon.
2) Prinsippet om aktiv informasjon innebærer at forvaltningen sjøl skal drive aktiv og planmessig informasjonsvirksomhet. Når det gjelder å tilegne seg informasjon fra det offentlige, skal terskelen for egeninnsats være lavest for ressurssvake brukere, særlig på området plikt- og rettighetsinformasjon.
3) Helhetsprinsippet innebærer at statlig informasjon i størst mulig grad skal samordnes, slik at den framstår som helhetlig for mottakeren.
4) Linjeprinsippet innebærer at den som har ansvar for et saksområde også har informasjonsansvaret.
5) Prinsippet om informasjon som lederansvar følger som en logisk konsekvens av linjeprinsippet.
De tre modellene vi kan identifisere innenfor statlig informasjonsvirksomhet har klare paralleller i Grunig og Hunts (1984) fire modeller for "public relations":
1) Propagandamodellen, 2) Opplysningsmodellen, 3) To-veis asymmetrisk kommunikasjon og til slutt 4) To-veis symmetrisk kommunikasjon. Informasjonsprinsippet er en variant av opplysningsmodellen, mens offentlighetsprinsippet er en variant av to-veis asymmetrisk kommunikasjon. Kommunikasjonsprinsippet er et forsøk på å lansere to-veis symmetrisk kommunikasjon som et ideal. Grunig og Grunig drøfter de fire modellene som deskriptive og normative modeller (1992:290-292). Hver av de fire modellene kan tjene som normative modeller innenfor feltet informasjon- og samfunnskontakt. Grunig og Grunig mener at "Two-way symmetrical public relations...epitomizes professional public relations and reflects the growing body of knowledge in the field" (1992:320).
De fire modellene kan betraktes som en utvikling mot det moderne; modellene forutsetter i økende grad forståelse av kommunikasjonsprosessen, noe som igjen innebærer forskning. Forskningen spiller imidlertid litt ulike roller i de tre siste modellene. I opplysningsmodellen blir det viktig å se på i hvilken grad budskapet når fram og om det er forståelig. I modellen for to-veis asymmetrisk kommunikasjon vil det være naturlig å studere holdninger, forestillinger og handlinger blant publikum. I modellen for to-veis symmetrisk kommunikasjon er gjensidig forståelse det sentrale, forskningen vil derfor fokusere på i hvilken grad man faktisk oppnår gjensidig forståelse. I denne siste modellene vil derfor begge parters forståelse være gjenstand for forskningens interesse. Rent analytisk kan symmetri-begrepet knyttes an til graden av interaktivitet. Rafaeli skiller mellom tre grader av interaktivitet i kommunikasjonssituasjonen. Toveis (ikke interaktiv) kommunikasjon, reaktiv (eller kvasi-interaktiv) kommunikasjon, og fullt ut interaktiv kommunikasjon (Rafaeli 1988:119). Ofte vil det være slik at graden av interaktivitet også vil påvirke symmetriforholdet i kommunikasjonssituasjonen.
Ny kommunikasjonsteknologi, som Internett, gjør det mulig for oss på nytt å gjennomtenke etablerte definisjoner og kategorier. Internett utfordrer kjernen i tradisjonelle massekommunikasjonsmodeller, som sender - budskap - medium - mottaker. Noen ganger er det samsvar mellom "virkelighet" og modell, andre ganger må det etableres helt andre sammenstillinger av sender - budskap - medium - mottaker. Det reiser seg en rekke spørsmål i denne sammenheng. Her er skissert bare noen: F.eks. hva er en mottaker? Hva er et medium? Hva er en avsender? Hvordan konstrueres budskap? Hvordan vet man at et budskap er pålitelig?
Siden to-veis symmetrisk kommunikasjon er en viktig normativ modell innenfor moderne informasjon- og samfunnskontakt, har man i modellen utviklet evaluering som en viktig bestanddel av arbeidsmåten. Strategihjulet er i denne sammenheng lansert som en sentral arbeidsmåte (Cutlip et al 1985, Broom og Dozier 1989 ). Strategihjulet, eller firetrinnsmodellen, tar for seg arbeidet med å:
1. Definere hva som er kommunikasjonsproblemer. Hva som skjer nå?
2. Planlegging og utvikling av tiltak. Hva vi bør gjøre og si og hvorfor?
3. Handling og kommunikasjon. Når og hvordan vi gjør det og sier det?
4. Evaluering av aktiviten - før, underveis og til slutt. Hvordan fungerte det?
Denne evalueringen følger derfor naturlig av at E-kom, som eksperiment, forsøker å realisere kommunikasjonsprinsippet i et digitalt perspektiv. Betydningen av denne typen evalueringer blir etterhvert også ansett som viktige av norske informatører (Strand 1995, Hetland 1996 c).
Siden man ved lanseringen av kommunikasjonsprinsippet sier at dette er et "ideal staten kan strekke seg etter, mer enn en reeell mulighet", er det viktig å understreke at modellene kan brukes situasjonsavhengig. Rae L. Cupp fant at organisasjoner kunne bruke flere modeller for informasjon og samfunnskontakt - avhengig av situasjon og problemtype (Cupp 1985).
Kommunikasjonsprinsippet er med andre ord et sentralt prinsipp i nyere forskning innenfor informasjon- og samfunnskontakt. Prinsippet innebærer at informasjonsvirksomheten i størst mulig grad skal ta hensyn til både avsenders og mottakers behov. Prinsippet stiller krav ikke bare til informasjonsvirksomhetens innhold, men også til den form som benyttes for kommunikasjon. En undersøkelse fransk Telecom gjennomførte for noen år siden, illustrerer noen av problemene: 14% av brukerne trodde de aldri ville bli istand til å bruke ny teknologi, 36% likte ikke nye produkter, 22% kjente ikke alle funksjoner på utstyr de brukte hver dag, 29% foretrakk gammel teknologi framfor ny og 39% ville heller ha muntlige beskjeder framfor skriftlige (Dondoux 1990). Mange brukere har derfor problemer både med ny teknologi og med det brukergrensesnittet som er valgt.
For å utnytte mange av de muligheter som er innskrevet i ny IKT, forutsettes det evne til å lese ren tekst, men også evne til å tolke tabeller, grafikk og andre visuelle virkemidler. Nå er det ikke bare synshemmede som kan finne det problematisk å tolke alle disse virkemidlene. I virkeligheten er mange av virkemidlene knyttet til bestemte sosiale grupper. Ikke minst er de knyttet til en bestemt kulturell referanseramme. Innenfor tverrkulturell kommunikasjon kjenner vi mange eksempler på at visuelle virkemidler forutsetter bestemte kunnskaper både hos målgruppa og hos avsender. For å illustrere dette kan jeg nevne det klassiske eksempelet med legemiddelfirmaet, som skulle markedsføre tabletter mot hodepine i Nord-Afrika. Siden mange i landet ikke kunne lese, tok man i bruk en enkel tegneserie med tre bilder. På det første bildet plages personen av hodepine, på det neste bildet spises tabletten, på det tredje bildet smiles det lettet over at hodepinen er over. Man hadde imidlertid glemt en viktig detalj. Skrift
kulturen var arabisk som leses fra høyre mot venstre. Det samme gjelder tegneserier! (Dahl og Habert 1986).
Kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet vil naturlig nok også medføre litt uvante situasjoner i offentlig informasjon- og samfunnskontakt. Et eksempel er høringsutkastet til den nye barneloven. Departementet inviterte folk til å skrive inn etter lovforslaget, for dermed å stimulere til en offentlig meningsutveksling. De første 3.000 eksemplarene forsvant i løpet av få dager. I følge informasjonsrådgiver Terje Solheim, ble utspillet "en plagsom suksess... IdÄen med å la folk flest få uttale seg om den nye barneloven, har ført til at de ansatte i departementet har sin fulle hyre med å ta hånd om alle henvendelsene" (E-kom nyhetsbrev nr. 20/95). Imidlertid var det ikke interessant for alle å ringe inn og be om et eksemplar i svartskrift. E-kom engasjerte seg for å sikre at også synshemmede skulle kunne lese lovforslaget. Til disse brukerne ble barneloven sendt som e-post eller på diskett fra E-kom. Dette illustrerer at kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet forutsetter kunnskaper om brukernes muligheter til å håndtere ulike brukergrensesnitt.
Hvordan skal man bedre forstå hvordan brukerne innrulleres til støtte for ny ITK, eventuelt oversees eller utdefineres som aktuell brukergruppe? I sin bok Science in Action (1987) argumenter den franske sosialantropolog og filosof Bruno Latour for at vi må gjenreise symmetrien mellom natur og kultur, og at vi best forstår vitenskapelig og teknologisk utvikling ved å betrakte den som en forhandlingsprosess, hvor det bygges opp allianser ved å rekruttere ytre interesser fra det kulturelle felt og nye allierte i naturens eller teknologiens felt.
Den modellen Latour gjør seg til talsmann for, blir ofte kalt fortolkningsmodellen, eller mer generelt aktør-nettverksteori. Modellen skiller ikke a priori mellom innhold og kontekst. Utgangspunktet for Latour er at det er umulig på forhånd å avgjøre om en ny teknologi vil slå igjennom, eventuelt ende opp på historiens skraphaug. Det er avgjørende for resultatet om aktørene, som deltar i design- og innføringsprosessen, greier å bygge et stabilt nettverk rundt den nye teknologien. Aktørene bygger dermed nettverk som består av en rekke ulike elementer, som tilsammen holder teknologien på plass. Nettverket kan bestå av tekniske, økonomiske , personlige, sosiale, juridiske eller kulturelle elementer. På denne måten formes innholdet i ny teknologi samtidig som man etablerer den konteksten som teknologien inngår i (Hetland 1994). Når nettverket er etablert rundt ny teknologi, blir teknologien stabilisert i forhold til oppfattninger om hva som er teknologiens muligheter og konsekvenser. På dette stadiet hevder Latour at teknologien har blitt en svart boks. Det er ikke lenger noen som bekymrer seg over hva som er inne i den eller hva den kan brukes til. Når teknologien ikke svart-bokses og dermed blir en fiasko, skyldes det at aktørene ikke greide å bygge opp et tilstrekkelig solid og omfattende nettverk for å kunne holde de ulike elementene på plass.
Nettverket etableres gjennom en fortolkningsprosess i fire steg (Callon 1986):
1. Problematisering - pådriveren planlegger å bli talsmann
a. Definisjon av aktørene og deres forhold til hverandre.
b. Definisjon av obligatoriske passeringspunkter (felles mål).2. Interessekamp - problematiseringen prøves ut i praksis.
3. Innrullering - endelig fordeling av roller blant aktørene.
4. Mobilisering - pådriveren blir akseptert som talsmann.
I fortolkningsmodellen, beskriver Michel Callon hvordan teknologiutviklere blir "sosiologer" gjennom deres utforming av hypoteser om hva andre mennesker ønsker og trenger (Callon 1987). Ifølge denne modellen ligger en stor del av innovatørenes arbeid i å prege ny teknologi med sine fortolkninger av brukermuligheter, og dernest arbeide for at brukerne støtter disse fortolkningene, ved å ta teknologien i bruk. Denne modellen innebærer også at man har hypoteser om hva brukerne ikke trenger. Denne måten å betrakte teknologien på innebærer at "technology is congealed social relations - that is, a frozen assemblage of the practices, assumptions, beliefs, language and so on involved in its design and manufacture" (Cooper og Woolgar 1993:2). Teknologi er derfor kulturelle gjenstander eller systemer, hvor gjenstandene åpner for noen måter å handle på - noen måter å forholde seg til andre på. Innenfor dette perspektivet vil programvare og skript, koblet til f.eks. Internett, være mer fleksible løsninger enn, for eksempel, den rene maskinvaren. Det som derfor særpreger mange av de løsningene som man finner innenfor Internett, er at de inviterer brukeren til å delta i ulike typer skript innskrevet i programvaren.
I en tidligere studie av sosiale eksperimenter med ny teknologi, har jeg drøftet bruken av fortolkningsmodellen. Jeg påviser at en av svakhetene ved fortolkningsmodellen ligger i en tilsynelatende antakelse om at det finnes lett identifiserbare og enhetlige talsmenn (Hetland 1994). Talsmenn eller pådrivere kan variere, og konkurransen om å definere hva som er problematisk kan være stor.
E-kom prosjektet understreker i prosjektbeskrivelsen at
"Kompetanseoppbygging er et nøkkelord for E-koms utvikling. Innføring av elektronisk kommunikasjon har ingen mening om ikke innholdet som distribueres vies stor oppmerksomhet. I dag bruker E-kom minimalt med prosjektressurser til teknologianskaffelse. Det satses desto større ressurser på brukerstøtte og redaksjonell bearbeidelse og tilretteleggelse. Bruk av teknologi er ikke noe mål i seg selv".
Vi ser i denne sammenheng at E-kom understreker innholdet som et sentralt obligatorisk passeringspunkt. Uten et meningfylt innhold er i og for seg den nye teknologien av mindre interesse.
E-kom prosjektet signaliserte videre stor interesse for samarbeid. I prosjektbeskrivelsen heter det at
"E-kom ønsker mange samarbeidspartnere, noe som vil komme brukergruppen til gode. F.eks. vil distrikts- og lokalaviser kunne distribueres via E-kom, uten særlige omkostninger. Fjernundervisning via Internettet og formidling av kulturinformasjon er andre områder der E-kom kan bidra".
Når E-kom definerer aktuelle aktører i det kommende nettverket er de, som følge av sitt valg av obligatorisk passeringspunkt, sterkt opptatt av aktører, som kan bidra til et meningsfylt innhold.
En viktig alliert i arbeidet med å styrke innholdssiden vil derfor være tiltak som gjør innholdsproduksjonen lønnsom. E-kom uttaler derfor i prosjektbeskrivelsen at
"Det bør etter E-koms prosjektledelses mening kunne gis pressestøtte til utgivelse av elektroniske nyhetsbrev for synshemmede. Dette er spørsmål som skal forfølges i prosjektperioden".
Høsten 1995 skrev derfor E-kom til Statens medieforvaltning om spørsmålet og drøftet det med ledelsen der. Svaret var negativt.
I tråd med de ulike elementer i modellen for toveis symmetrisk kommunikasjon har E-kom lagt stor vekt på åpenhet og evaluering. I tillegg til å gi viktig tilbakemelding i design- og innføringsprosessen, skulle evalueringen også være et viktig ledd i å innrullere andre allierte til støtte for prosjektet. E-kom satset her på en rasjonell aktørforståelse, slik at:
"Evalueringen av E-kom skal være klar når prosjektperioden løper ut. Blir evalueringen positiv, vil E-koms prosjektledelse oppfordre ansvarlige myndigheter til å sørge for at kompetanse og ressurser som er bygd opp i løpet av prosjektperioden, blir tatt vare på til synshemmede brukeres beste".
E-kom la også ned mye arbeid i å definere og synliggjøre hva som var det problematiske. I denne sammenheng sto forståelsen av brukergrensesnitt sentralt. Fra E-koms side understrekes det at
"Sterke krefter arbeider for å utbre grafiske brukergrensesnitt, gjøre dem til en enerådende norm. Synshemmede blir fortalt at det er umoderne å arbeide med tekstorientert programvare. Det dreier seg slett ikke om moderne/umoderne, men om hva som er mulig for synshemmede å bruke. Informasjonsinnholdet i de grafiske brukergrensesnittene går for en stor del tapt når den visuelle informasjonen skal "oversettes" til presentasjonsformer synshemmede kan benytte" (min utheving).
Nå var det ikke noe nytt at brukergrensesnittet var problematisk. Flere aktører hadde vurdert ulike løsninger hvor man "vasket" teksten for grafikk og andre problemer. I denne sammenheng marker E-kom et klart standpunkt for den rene tekst
"Det blir tatt som en selvfølge at synshemmede skal bruke grafisk programvare. Dette er i beste fall lite effektivt, i de tilfeller det er mulig. Det kreves ekstra maskin- og/eller programvare. Overgangen til grafiske brukergrensesnitt har skapt et ekstra press på synshemmede. Mange vil hevde at det er nødvendig for synshemmede å ta i bruk de samme programmene som de andre på arbeidsplassen, utdanningsstedet e.l. Synshemmede kan ikke arbeide effektivt med alle hindringene som skapes i form av 'filtre'. Nødløsningene kan kanskje fungere i en viss grad, men de gjør synshemmede virkelig til funksjonshemmede personer. Synshemmede, som må arbeide under slike forhold, kan lett bli utstøtt fra arbeidsmarkedet".
Oppsummert kan man si at E-kom plasserer seg sentralt i forhold til ny statlig informasjonspolitikk. E-kom tar utgangspunkt i at kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet forutsetter kunnskaper om brukerens muligheter til å håndtere ulike brukergrensesnitt. I lys av fortolkningsmodellen har E-kom definert det obligatoriske passeringspunkt som bestående av noen sentrale kriterier knyttet til Internett; innholdet i det som formidles samt tilgjengelighet og tilrettelegging. I denne sammenheng er brukergrensesnittet for kommunikasjon sentralt. Jeg vil i det videre se nærmere på hvordan brukergruppa ble innrullert i prosjektet.
[Tittelsida] [Opp] [Forrige] [Neste] [Litteraturlista]
Juni 96 © Per Hetland
Lagt ut i oktober 1996 av SSHF
Regnor.Jernsletten@eunet.no