FORMIDLING AV AVANSERTE HJELPEMIDLER TIL SYNSHEMMEDE.

Hjelpemiddelutvalget i SSHF ble oppretta på årsmøtet 4. mars 1989, med følgende sammensetning: lektor Asle Sletten, amanuensis Regnor Jernsletten, og edb-konsulent Roger Riise, alle Tromsø. Utvalget fikk som sitt mandat å:

a) Kartlegge hvordan hjelpemiddeldistribusjonen fungerer for våre medlemmer.

b) Kartlegge flaskehalser i trygdeverket.

c) Utforme SSHF's prinsippielle politikk på området.

d) Utarbeide forslag til konkrete utspill for SSHF.

e) Utarbeide praktiske rutiner slik at medlemmenes brukererfaringer kan gjøres tilgjengelige for andre brukere samt tilbakeføres til produsent.

Etterhvert som arbeidet i hjelpemiddelutvalget har skredet fram, har utvalget lagt mer og mer vekt på kartlegging av hjelpeapparatets formelle betingelser. Dette har vi gjort for å gjøre oss opp en mening om hvorvidt det er de forskjellige organenes arbeidsområde og plass innen hjelpeapparatet som bidrar til at det samlede hjelpeapparat ikke fungerer tilfredsstillende sett fra den enkelte hjelpesøkers ståsted.

Arbeidet vårt har derfor fått preg av evaluering av hjelpesystemet, samtidig som vi tar mål av oss til å bli i stand til å peke på forhold som kan endres på for at hjelp når dit den skal til den tid den trenges. I forbindelse med utredning og tildeling av de avanserte hjelpemidlene har vi spesielt beskjeftiga oss med behovet for at sakkyndig vurdering skal være tilgjengelig for den enkelte synshemmede såvel som for det bevilgende leddet, som fortrinnsvis bør være trygdekontoret. Ettersom vår gruppe er ganske lavfrekvent, vil slik sakkyndig ekspertise antakelig måtte sentraliseres mer eller mindre. Dette synes også å være oppfatninga innen hjelpeapparatet.

Vår arbeidsmåte har vært å få de enkelte organer i tale gjennom arbeidsmøter med ansvarlige i organene. Metoden har vist seg effektiv, og det foreligger til dels fyldige referat fra disse møtene. Utvalget har hatt følgende møter av denne typen:

Hjelpemiddelsentralen i Troms 24.5.1989, 5.10.1989, 3.1.1991. Arbeidsmarkedsinstituttet i Tromsø 12.6.1990, 3.1.1991. Trygdekontoret i Tromsø 3.1.1991, 11.2.1991, 18.6.1991.

Gjennom disse møtene har hjelpemiddelutvalget etablert et fast samarbeid med disse organene.

I tillegg har vi hatt et møte i Oslo 4. mars 1991 med Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede (RTF) og et sammøte med Rikstrygdeverket og Sosialdepartementet.

Dessuten har hjelpemiddelutvalget vært med på å arrangere et seminar i Tromsø 24. september 1990 hvor arbeidstakerorganisasjonene ble konfrontert med synshemmedes spesielle interesser i forhold til yrkesdeltakelse.

I denne delen skisseres raskt de viktigste instansene som kan bli involvert når en synshemmet student eller arbeidstaker skal ha utreda og finansiert persontilpassa avanserte hjelpemidler. Hensikten er å skape et visst inntrykk av helheten, før vi tar for oss det som vi anser som de sentrale saksfeltene.

Det vil i rapporten bli skilt mellom utredning av den synshemmedes behov, og finansiering/tildeling av de tiltak som man ved utredninga finner mest hensiktsmessig. Når vi i rapporten snakker om "sakkyndig vurdering" og "formidlingsfaglige" forhold, er det utredningsfasen det da siktes til.

Statskonsult (rapport 1990:10) har evaluert hjelpemiddelformidlinga i offentlig regi i Norge. Rapporten har møtt sterk motstand fra funksjonshemmedes organisasjoner, også fra SSHF. Det gjelder forslagene til endringer av systemet. Beskrivelsen av systemet slik det er i dag, er imidlertid kortfatta og oversiktlig, og vi bygger i stor grad på Statskonsults rapport i de neste avsnittene.

Ansvaret for å følge opp funksjonshemmede i helse-, skole-, samferdsels-, og kultursektoren samt i arbeidslivet er nærmere regulert i lovgivinga på de respektive forvaltningsområdene. Statskonsult fastslår imidlertid at funksjonsfordelinga mellom nivåene stat, fylkeskommune og kommune er forskjellig innen de ulike sektorene.

Universitetene står etter lovverket fritt til sjøl å avgjøre hvilke tiltak de vil sette i verk for å tilrettelegge studiesituasjonen for funksjonshemmede studenter. Noe lovbestemt plikt har universitetene ikke. Velferdstiltak er Studentsamskipnadenes gebet, men disse omfatter kantine-, bokhandel- og boligtilbud (se videre nedafor).

Når det likevel finnes et Råd for funksjonshemmede ved Universitetet i Oslo, er dette resultat av enkelte ildsjelers innsats. Dette rådet er plassert i tilknytning til dette Universitetets vernettjeneste og har sin "motpart" i Funksjonshemmedes Fellesforum (FFF) som er studentenes interesseorganisasjon. Rådet for funksjonshemmede har i 1991 kontakt med omlag tjue synshemmede studenter. Det totale antall funksjonshemmede studenter ved Universitetet i Oslo er omlag 200.

Studentsamskipnadene har som ledd i sitt velferdsarbeid en sosialtjeneste, i hvert fall ved universitetene. Vi kjenner ikke til om samskipnadene i høgskolesektorene har en lignende tjeneste. Det vil ofte være naturlig at sosialtjenesten samarbeider med vernetjenesten (arbeidsmiljøutvalg el.), slik at Universitetenes ansatte og studenter i realiteten til dels møter de samme personene sjøl om ansvaret for studentenes velferdstjeneste og de ansattes arbeidsmiljø formelt og lovmessig er plassert på helt ulike hender (hhv. studentsamskipnadene for studentenes vedkommende og hos arbeidsgiveren for de ansattes vedkommende).

Som ovafor antyda, er dette organer og løsninger som er vokst fram innafor det enkelte lærestedet. Noe samordna system for universitets- og høgskolesektoren finnes ikke. Hvilken formidlingsfaglig hjelp studenter kan forvente ved det enkelte lærested, avhenger derfor av lokale forhold. For finansiering av persontilpassa arbeidsplasser finnes det ingen ordninger innen dette systemet. Men der vil finnes kompetanse i sosialtjenesten og i verneapparatet ved universiteter og høgskoler som vil kunne bistå med å utrede den enkelte students behov for tilpasninger av arbeidsplass. Vi vil senere kort omtale denne kompetansen fordi den faktisk for visse formål blir anerkjent av trygdevesenet (Sos.dep/RTV 4.3.1991).

Studentorganisasjonene innen universitets- og høgskolesektoren vil i liten grad ha egen kompetanse i funksjonshemmede studenters interesser. Men eksempelvis SSHF har tatt egne initiativ til samarbeid med Norsk Studentunion (NSU) for at NSU kan bli en aktiv støttespiller for synshemmede studenter.

Funksjonshemmede studentgrupper, særlig SSHF og FFF ved Universitetet i Oslo, har formulert krav som gjelder finansiering av studier, lånebetingelser og boforhold for studenter. De erfaringer som på dette studentpolitiske planet er samla, danner også grunnlag for visse deler av denne rapporten. Men vårt sikte er atskillig trangere i det vi ikke tar opp den totale studiesituasjonen, men omtaler bare tilgangen til avanserte hjelpemidler.

Den siste store gruppen aktører som omtales i dette kapitlet, har gjennom lovgivinga vært tiltenkt et økonomisk ansvar for tilrettelegging av arbeidsplasser. Dette ansvaret har arbeidsgiver blitt tillagt gjennom arbeidervern- og arbeidsmiljølovgivinga. Dette har hatt den konsekvensen at trygdekontorene har forsøkt å slippe unna det økonomiske ansvaret for hjelpemiddeltildeling og tilrettelegging av arbeidsplass. Dette har i sin tur hatt uheldig innvirkning på funksjonshemmedes muligheter i arbeidslivet fordi de kunne oppfattes som urimelig dyr arbeidskraft.

Forholdet mellom slike ansvarsfordelinger som trygdelov og arbeidsmiljølov har lagt opp til, kommer til å være en av de røde tråder i framstillinga. Dette er et komplisert felt som involverer problemer av svært ulik karakter. Spissformulert kan man si at her har Stortinget med god hjelp av Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket snekra noen stoler som synshemmede med ambisjoner om en yrkeskarriere regelmessig faller pladask i mellom.

I den grad arbeidsgivere har aksla ansvaret for persontilpassing av en arbeidsplass for en synshemmet arbeidstaker, har det vært uklart hvor den formidlingsfaglige hjelpen kom fra. Ved nytilsettinger kunne det nok tenkes at arbeidskontorene kan ha kommet inn, men disse har nokså ubestemmelige rutiner i slike saker. Ennå mer usikkert er det hvordan arbeidsgivere har løst det problemet som oppstår når en ansatt blir synshemma og må ha en persontilpassa arbeidsplass. Det er vel å frykte at man i slike tilfelle enten har gått ut i uførepensjon eller at løsningene som er valgt har vært utilfredsstillende pga. manglende sakkyndig hjelp ved utredning av behovene.

I teorien var det vel ment at i alle slike tilfelle skulle arbeidsmarkedsetaten spille en medvirkende rolle. Det vil senere i rapporten bli beskrevet hvordan dette tenkes å fungere i dag.

Dette er upløyd mark. Ettersom forholdet mellom trygdelov og arbeidsmiljølov skaper et grensedragningsproblem, har synshemmede arbeidstakeres interesser blitt definert som sosialpolitiske spørsmål. De store yrkessammenslutningene tar imidlertid ansvar for å formulere en politikk også utenom det lønnspolitiske området. Dette har for eksempel resultert i at det i Hovedavtalen for arbeidstakere i staten finnes en paragraf (nr.

1. om "Yrkeshemmede arbeidstakere". Men funksjonshemmedes

interesser er likevel i svært liten grad gjenstand for forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, ei heller er de gjenstand for andre politiske initiativ fra arbeidstakerorganisasjonene. Funksjonshemmede arbeidstakeres mest vitale interesser faller derfor i praksis utenom forhandlingssystemet både i privat og offentlig sektor.

Vårt utvalg har hatt kontakt med arbeidstakerorganisasjoner ved det seminaret som ble holdt i Tromsø 24. september 1990, men disse kontaktene er i liten grad blitt dyrka videre. Her er det mye som gjenstår.

Kunnskap og erfaringer med formidlingsapparatet, hjelpemidler og problemløsninger, finnes hos brukerne. Det er idag ikke noen formalisert kontakt mellom brukernes organisasjon SSHF og de andre involverte partene. Den kunnskap og de erfaringer som ligger hos brukerne er således en lite utnyttet ressurs.

Under våre møter med RTF og hjelpemiddelsentralen har det vært enighet om at kontakten mellom brukernes organisasjon og formidlingsapparatet bør formaliseres. Med et formalisert samarbeide vil formidlingsapparatet kunne nytte de kunnskaper som er akumulert hos brukerne, samtidig som brukerne får innflytelse på utviklingen av hjelpemidler og tiltak.

Kapittel 5 i lov om folketrygd omhandler ytelser under attføring. Rundskriv kom. 05-03 gir kriteriene for å komme inn under kapittel 5. Kriteriene er videre utdypet i kommentarene til rundskrivet, kom. nr. 1 05-03. Her heter det i punkt 1.2 "Vilkårene for å få attføringshjelp":

"1 Det må foreligge sykdom, skade eller lyte.

2 Sykdommen må ha ført til varig nedsatt ervervsevne eller vesentlig innskrenkede muligheter ved valg av yrke eller arbeidsplass.

3 Attføringshjelpen må være hensiktsmessig.

4 Attføringshjelpen må være nødvendig."

Vilkårene er nærmere omtalt i kom. 05-02.

Når det gjelder vilkåret om at hjelpen skal være nødvendig og hensiktsmessig, er det i forskriftenes § 1 andre ledd sagt at det skal legges særlig vekt på hensynet til at den trygdede kan beholde sitt tidligere arbeid og at helsen bevares best mulig.

§ 5-3 inneholder retningslinjefor tildeling av hjelpemidler til personer i yrke og utdanning. § 5-8 inneholder regler om tildeling av hjelpemidler til hjemmebruk. Hjelpemidler som tildeles etter disse paragrafene, blir utlånt fra trygdeverket, og brukeren er forpliktet til å levere utstyret tilbake hvis behovet ikke lenger er til stede.

I § 5-3 heter det:

"Attføringshjelp kan ytes i den utstrekning det ansees nødvendig og hensiktsmessig i form av

a. opphold, undersøkelse, trening og behansdling i sosialmedisinsk avdeling ved sykehus eller godkjent attføringsinstitusjon,

b. tilskott til opplæring, trening og arbeidstilvenning ved skole, kurs, bedrift e.l.,

c. tilskott til dekning av nødvendige utgifter under attføring som nevnt under bokstav a og b,

d. tilskott eller lån til reise, flytting, til å komme igang med et erverv eller til annet formål som har avgjørende betydning for den trygdedes ervervsmuligheter.

Departementet fastsetter nærmere forskrifter for stønad etter denne paragrafen. Det kan herunder bestemmes at

a. Utlån av hjelpemidler skal skje gjennom hjelpemiddelsentral, omfattet av fylkeskommunal plan."

I § 5-8 heter det:

"1. Til den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har vesentlig og varig inskrenket alminnelig funksjonsevne, kan ytes stønad som er nødvendig og hensiktsmessig for å bedre evnen til å klare dagliglivets situasjoner.

Det kan ytes stønad i form av

a. utlån av eller tilskott til hjelpemidler,

b. tilskott til opplæringstiltak,

c. tilskott eller lån til annet formål, som tolketjeneste, førerhund, anskaffelse av bil m.v. Stønad til anskaffelse av bil kan ikke tilståes til den som blir funksjonshemmet etter fylte 70 år."

"3. Departementet fastsetter forskrifter om hjelpemiddelsentralenes virksomhet og ansvar i forhold til bestemmelsene i denne lov."

En skal også merke seg § 5-9 som sier:

"Retten til stønad etter bestemmelsene i dette kapitlet faller bort i den utstrekning slik stønad omfattes av ansvarsområdet i annen lovgivning. Departementet kan gi nærmere forskrifter om avgrensningen."

Overstående åpner etter vår mening for fortolkninger og ansvarfraskrivelse.

Rundskriv kom. 05-08 gir i § 1 kriteriene for å komme inn under denne paragrafen. Her heter det:

"Stønad etter disse forskrifter kan ytes til den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har vesentlig og varig inskrenket alminnelig funksjonsevne. Stønad kan ytes i den utstrekning det ansees nødvendig og hensiktsmessig for å bedre den trygdedes evne til å klare dagliglivets situasjoner."

Mens folketrygdloven er personrettet, beskriver arbeidmiljøloven generelle tiltak på arbeidsplassen og har som intensjon å gjøre forholdene bra for alle.

§ 13 i arbeidsmiljøloven har overskriften "Særlig for yrkeshemmede arbeidstagere". Paragrafen er inndelt i 4 punkter hvorav de to første er interessante mht. hjelpemidler.

"§ 13.1 Adkomstveier, sanitæranlegg, tekniske innretninger og utstyr m.v. skal, så langt det er mulig og rimelig, være utformet og innrettet på en slik måte at yrkeshemmede kan arbeide i virksomheten."

"§ 13.2 Hvis en arbeidstager er blitt hemmet i sitt yrke som følge av ulykke, sykdom, slitasje, e.l. skal arbeidsgiveren, så langt det er mulig, iverksette de nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid. Arbeidstakeren skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet, endringer i tekniske innretninger, gjennomgått attføring e.l."

Lovteksten gir ingen konkrete rettigheter til arbeidstakeren, men gjør eventuell bistand til et skjønnsspørsmål. I rundskriv kom. nr. 1 05-03, finnes det en del punkter som har til intensjon å fastlegge en ansvarsdeling mellom trygdeetaten og arbeidsgiver.

I punkt 1.7.2 om arbeidsmiljøloven heter det:

"I samråd med Kommunal og arbeidsdepartementet og Sosialdepartementet er rikstrygdeverket kommet fram til en ansvarsfordeling mellom folketrygden og arbeidsgivers plikter."

Disse retningslinjene gjelder for allerede ansatte arbeidtakere, som i utgangspunktet er arbeidsgivers ansvar etter arbeidsmiljøloven. For nyansatte og for selvstendige næringsdrivende er det ingen begrensninger i folketrygdens kapittel 5 p.g.a. arbeidsgivers ansvar.

Rundskrivets punkt 1.7.2.1 og 1.7.2.4 blir spesielt berørt av overstående. Punkt 1.7.2.1 omhandler endring av lokaler, adkomstvei m.m. I punkt 1.7.2.4 heter det:

"Det kan ikke ytes stønad til spesielle hjelpemidler eller utstyr som er individuelt tilpasset den funksjonshemmede dersom utgiftene med rimelighet bør kunne bæres av arbeidsgiver. Ved vurderingen av om arbeidsgiver bør kunne dekke utgiftene, taes hensyn til utgiftenes størrelse, arbeidsgivers økonomiske evne, og om funksjonshemningen har sammenheng med forhold på arbeidsplassen. Dersom utgiftene overstiger 1/2 G, bør imidlertid folketrygden dekke de utgifter som overstiger dette beløpet".

1/2 G (G=grunnbeløpet i folketrygden) utgjør i dag ca kr 17000. Det framgår ikke klart av lovteksten om denne 1/2 G er en engangsutgift for arbeidsgiver, eller om dette er en kostnad som må påregnes hver gang et hjelpemiddel skal reanskaffes.

Regelen om byggningsmessige endringer samt kostnadsdeling med arbeidsgiver kan fravikes under visse forutsetninger. I punkt 1.7.2.5 om unntak heter det:

"De begrensninger som er nevnt i 1.7.2.1 og 1.7.2.4 gjelder ikke dersom

a. Utgiftene er nødvendig for at den trygdede skal kunne begynne i et arbeidsforhold, eller påløper i løpet av de 6 første månedene av et ansettelsesforhold.

b. Det er nødvendig å opprette en ny arbeidsplass i bedriften for en tidligere ansatt pga. vedkommendes funksjonshemning.

c. Dersom funksjonshemningen er så vidt omfattende at det gis adgang til oppsigelse etter bestemmelsene i lov om arbeidervern og arbeidsmiljø mv."

Overstående formuleringer viser at funksjonshemmede arbeidstakere lett kan bli kasteballer mellom trygdeetaten og arbeidsgiver. Uklarheter m.h.t. økonomisk ansvar, tilsier dette. Det er heller ikke klart sagt fra hvor ansvaret for gjennomføring av en tilrettelagt arbeidsplass m.h.t. hjelpemidler hører hjemme.

I punkt 1.7.2.2 om anskaffelse av utstyr heter det:

"Det ytes ingen støtte til utstyr som ikke er individuelt tilpasset den enkelte arbeidstager i forhold til vedkommendes funksjonshemning. Heller ikke til utstyr eller endring av utstyr som har karakter av modernisering av produksjonsutstyr".

Punkt 1.7.2.3 har tittelen "Tilrettelegging av arbeide, gratis hjelp". Her heter det:

"Med mindre det følger av særskilte forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven, kan det ikke ytes stønad fra folketrygden til praktisk hjelp eller tilrettelegging av arbeide".

I punkt 1.7.2.6 om utgiftsfordeling heter det:

"Dersom det ytes stønad fra folketrygden etter §§ 3 og 4, og tiltaket også kommer funksjonsfriske arbeidstakere til nytte, bør det skje en utgiftsfordeling mellom arbeidsgiver og folketrygden."

For SSHF's medlemmer kan det også være interessant å merke seg at det i punkt 1.7.6 om universiteter og høyskoler, heter:

"Disse institusjoner har ingen lovbestemt plikt til å dekke spesielle utgifter funksjonshemmede studenter har i forbindelse med studiene. Dersom vilkårene for attføringshjelp for øvrig er oppfylt, kan stønad som nevnt i forskrifter om attføring tilståes på vanlig måte."

Kapittel 2 i rundskrivet beskriver engangsstønader for at den funksjonshemmede skal kunne få eller beholde høvelig arbeide. Hvis en engangsstønad er tilstrekkelig, skal denne prioriteres før mer langsiktige attføringstiltak settes iverk.

I punkt 2.2.2.1 heter det:

"Med hjemmel i § 4 1.a kan det gies stønad til hjelpemidler, ombygging av maskiner eller annet utstyr som er nødvendig for at den trygdede skal kunne få eller beholde arbeid, eller gjennomføre utdanning. Når det gjelder avgrensning av folketrygdens ansvar i forhold til arbeidsmiljøloven, vises til rundskriv kom. 05-09. Hjelpemidler og utstyr skal fortrinnsvis gies som utlån gjennom eller i samarbeid med hjelpemiddelsentral. Ved tilståelse av utstyr eller hjelpemidler som egner seg for resirkulering, må trygdekontoret sørge for at den trygdede undertegner en utlånserklæring."

Det kan ytes støtte til tilrettelegging/ombygging av utstyr både for yrkesaktive og til personer i utdanning.

I punkt 2.2.2.2 om stønad på arbeidsplass heter det:

"Det kan ytes stønad til ombygging av maskiner, til hjelpemidler og til annet nødvendig utstyr på arbeidsplassen som f.eks. spesialstol, rullestol, spesialverktøy, spesialtilpassning av datautstyr m.v."

Det heter videre:

"Dersom slike tiltak vurderes som hensiktsmessig og kan gjennomføres, skal de prioriteres før andre tiltak som f.eks. omfattende omskolering og utdanning.

Trygdekontorene i samarbeid med blant andre arbeidsmarkedsetaten må nøye vurdere om det for en langtidssykemeldt eller for en funksjonshemmet som skal formidles til arbeid kan være hensiktsmessig med hjelpemidler og eller ombygging av arbeidsplass.

Basisgruppene bør samarbeide med ergotereapeut, physioterapeut, bedriftshelsetjeneste og eller hjelpemiddelsentralen om slike spørsmål."

Punkt 2.2.2.3 omfatter stønad under utdanning, og her heter det:

"Det kan ytes stønad til hjelpemidler, til ombygging av maskiner eller til annet teknisk utstyr til personer som gjennomfører hensiktsmessig utdanning. Som regel vil det dreie seg om hjelpemidler og teknisk utstyr som er spesielt utviklet for funksjonshemmede som datautstyr til blinde og svaksynte og spesielt teknisk utstyr til døve og hørselshemmede. Det kan imidlertid også ytes stønad til utstyr som brukes av funksjonsfriske dersom det vurderes som hensiktsmessig og nødvendig for at søkeren til tross for sin funksjonshemning skal kunne gjennomføre utdanningen på tilnærmet normal utdanningstid."

I det overstående er det flere steder formulert at rimelige løsninger skal prioriteres foran de mer omfattende og kostbare. En skal også merke seg at datautstyr til synshemmede er nevnt et par steder.

I 1990 kom det en melding om tildeling av datautstyr etter kapittel 5 i lov om folketrygd. Her heter det:

"1. GENERELLE FORUTSETNINGER

Når det gjelder datatekniske hjelpemidler til funksjonshemmede, er det ikke tvil om at i visse situasjoner og brukt på riktig måte vil slike hjelpemidler kunne representere en vesentlig nyvinning med hensyn til å kunne kompensere for praktiske problemer knyttet til en funksjonshemning. Dette gjelder både under utdanning, i arbeidslivet og i dagliglivets situasjoner.

Av hensyn til de betydelige kostnader knyttet til datautstyr er det imidlertid helt nødvendig å være strengt kostnadsbevisste dersom en skal yte stønad til datautstyr for funksjonshemmede. Dette gjelder uansett om stønad ytes i medhold av § 5.3 elller § 5.8.

Dette betyr at det må stilles strenge krav til den faglige formidling. For at stønad til datautstyr skal kunne tilstås må en ha tilstrekkelig sikkerhet for :

• at et datateknisk hjelpemiddel er den mest

hensiktsmessige måte å løse de foreliggende problemr på i forhold til alternative løsninger og tiltak - også under hensynstagen til kostnadene knyttet til de forskjellige alternativer

• at det utstyr det søkes om er det beste med hensyn til

pris og kvalitet og at ikke datatekniske hjelpemidler med enklere funksjoner og tenkt for et mer begrenset anvendelsesområde vil kunne tilfredstille behovet

• at opplæring og videre oppfølging er lett tilgjengelig og

planlagt, noe som er en vesentlig forutsetning for en hensiktsmessig bruk og utnyttelse av hjelpemiddelet.

1. MATERIELLRETTSLIGE VILKÅR FOR STØNAD

§ 5-3 I samsvar med gjeldende retningslinjer vil det kunne ytes stønad til datautstyr til den som er under utdanning eller som er avhengig av slikt utstyr for å kunne få eller beholde høvelig arbeid. Det er en betingelse at utstyret er hensiktsmessig og at det er nødvendig for at vedkommende skal kunne gjennomføre utdanningen på tilnærmet normal utdanningstid eller utføre sitt arbeid tilfredsstillende og derved nødvendig for å få eller beholde høvelig arbeid."

Overstående må sammenholdes med rundskriv kom. nr. 1 05-03, der arbeidsgivers plikter beskrives. Punkt 2 fortsetter med retningslinjer for tildeling av datautstyr til hjemmebruk etter § 5.8:

"Det vil kunne ytes stønad til datatekniske hjelpemidler for å kunne løse praktiske problemer i dagliglivet som skyldes funksjonshemningen. Vilkåret er at de problemer som søkes løst ved hjelp av datatekniske hjelpemidler er av tilstrekkelig stort omfang til å kunne forsvare investeringen. Datautstyret må således være av vesentlig betydning for den alminnelige funksjonsevne.

Datatekniske hjelpemidler vil også kunne tilstås til barn og ungdom som på grunn av alvorlig funksjonshemning er sterkt hemmet i sine muligheter for normal stimulering/aktivisering. Det er et vilkår at utstyret vil være av vesentlig betydning som stimulerings/aktiviserings- hjelpemiddel og derved av vesentlig betydning for den generelle utvikling av den alminnelige funksjonsevne."

Punkt 3 i meldingen omhandler krav til den faglige formidling. Faktorer som behov, funksjon, forutsetninger, ansvar og opplæring/oppfølging, skal vurderes. Det er også en forutsetning at opplæring/oppfølging skjer i nært samarbeid med det lokale hjelpeapparat. Det lokale hjelpeapparat har også en forpliktelse til senere oppfølgingsarbeid.

Videre er det skissert hvilke opplysninger en søknad om datateknisk utstyr må inneholde. En av disse er opplysninger om hvordan datateknisk utstyr kan bidra til at den funksjonshemmede kan løse nødvendige oppgaver og øke delaktigheten. I kommentaren til dette punktet heter det:

"Behovet til datautstyr til voksne begrunnes ofte med ønske om å kunne delta i organisasjonsarbeid eller fritidsaktiviteter. Det ligger utenfor rammen for folketrygden å dekke utstyr til hobbyvirksomhet og fritidsaktiviteter. Organisasjonsvirksomhet, politisk eller sosialt arbeid, må imidlertid anses som omfattet av dagliglivets gjøremål. Det vil derfor kunne ytes stønad til datautstyr som pga. funksjonshemmingen er nødvendig for å løse praktiske problemer knyttet til en slik virksomhet."

I søknaden skal det også være avklart hvordan opplæring og oppfølging skal foregå, og hvem som har det lokale ansvar for denne biten. I kommentarene heter det:

"For at opplæringen skal være tilfredstillende må den skje ved en fast faglig (EDB/pedagogisk) forankring nær brukeren, vare over tid og være jevnlig. På den måten vil det lettere kunne fanges opp praktiske problemer og endrede behov og ønsker."

Det er her ikke klarlagt om opplæringen skal omfatte generell bruk av datautstyret, eller om det bare er snakk om bruk av tilleggsutstyr.

Arbeidsmarkedsinstituttene - AMI'ene - utgjør arbeidsmarkeds- etatens andrelinjetjeneste og har landsdelsdekkende ansvar. Faglig og administrativt er de underlagt Arbeidsdirektoratet. De 4 instituttene vi har ligger i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Disse skal primært gi tilbud til spesielle grupper av yrkeshem- mede arbeidssøkere som attføringsseksjonene ved arbeidskontorene ønsker nærmere utredning på. Det dreier seg her om personer med sansedefekter (syn/hørsel), bevegelseshemning, visse muskel og skjelettskader, hjerneskade og med hjertelidelser (Oslo). Andre spesielle yrkeshindringer kan også gi grunn til bistand fra instituttene.

Instituttene er kompetansemessig utrustet for å hjelpe rådsøkerne til å legge realistiske yrkes- og utdanningsplaner. Virksomheten retter seg mest mot personer i en attføringssituasjon, men har også som mål å hjelpe alle som er usikre i valg av yrke eller utdanning.

Når det gjelder gruppen synshemmede spesielt, så er dette en meget liten gruppe i AMI-sammenheng. I 1990 utgjorde den fra 2% av samtlige saker for Tromsø og Oslo til ca 4% for Trondheim. På grunn av liten henvisning fra arbeidskontorene er antallet av medarbeidere med ansvar for synsområdet bare 1 i Tromsø og Bergen og knapt 2 i Trondheim og Oslo.

Tilrettelegging og vurdering av hjelpemidler for synshemmede i en arbeidssituasjon er lite utviklet ved AMI'ene, mest på grunn av mangelfull utrustning og lav kapasitet på synskompetanse. I områder med hjelpemiddelsentral har man overlatt det meste av disse oppgavene til synseksjonene. I fylker uten hjelpemiddelsentral har de respektive AMI'ene fått noe mer utstyr og tatt flere av anbefalingene selv.

I ethvert tiltak med tilrettelegging og bruk av spesielle hjelpemidler for synshemmede i en arbeidssituasjon ligger det et stort behov for oppfølging. Slik oppfølging er ofte nødvendig for å sikre at planlagte tiltak skal lykkes i praksis. Arbeidsmarkedsetaten har dessverre altfor liten kapasitet til å ivareta slike oppgaver.

Rådgivningsservicen for synshemmede avviker ikke vesentlig fra bistanden til andre grupper, bortsett fra spesiell tilrettelegging av testsituasjoner. Her bestemmer synsfunksjonen hvilke test-varianter som skal brukes. Programmet strekker seg vanligvis over 3-5 dager og skal avklare skoleforutsetninger, yrkesinteresser, helsekontrollbehov og evt. hjelpemiddelbehov. I tillegg kan det være aktuelt med mer omfattende bistand i form av en generell arbeidsutprøving over noen uker på AMI eller utprøving i ordinært arbeidsliv - hospitering. Normalt er det folketrygden som sørger for det økonomiske fundamentet i en attføringsprosess, men det kan også dreie seg om tilskudd fra arbeidskontor.

Selv om gruppen av synshemmede henvist til AMI'ene har vært svært beskjeden i omfang, er det mye som tyder på at antallet er økende. Ved AMI-Tromsø er man bl.a. igang med en kartlegging av svaksynte og blinde i yrkesaktiv alder i Nord-Norge. Dersom vi regner at ca 5 o/oo av befolkningen er svaksynt eller blind, så antas det at vel 20% av disse befinner seg i det aktuelle aldersområdet. Foreløpige resultater antyder at ca halvparten av disse igjen er aktuell for oppfølgende tiltak i en eller annen form. For Nord-Norge tilsvarer dette i overkant av 200 personer som enten er på skole, i arbeid eller er uførepensjonert.

AMI-systemet er for tiden under omorganisering til et system med fylkesvise arbeidsrådgivningskontorer (ARK), underlagt fylkesarbeidskontorene. For sansetapgruppene synes det imidlertid å være noenlunde enighet om å opprettholde de samme landsdelsområder som AMI'ene dekker idag.

I flere fylker er det etablert fylkeskommunale hjelpemiddelsentraler med egne synsseksjoner. Disse spiller en vesentlig rolle i formidlingen av høyteknologiske hjelpemidler til synshemmede. De er serviceorganer med ansvar for en planmessig organisering av formidlingen. Det dreier seg her om innkjøp, lagerhold, utprøving, vurdering av synsfunksjoner, anbefaling av løsningssystemer osv.

I prinsippet kan hjelpemidlene kjøpes inn for trygdeverkets regning og lånes ut til bruker dersom brukers trygdekontor gjør positivt vedtak om dette. Når det gjelder avanserte tekniske løsningsmodeller for synshemmede, er det ofte behov for utprøving i det miljø de skal brukes i, spesielt hvis det er ulike alternative løsningsmodeller. Det fins da mulighet for midler- tidig utlån for å gjennomføre en utprøvningsprosess.

Når det endelige valg er gjort og søknad er sendt trygdeverket, får oftest brukeren beholde utstyret til fortsatt bruk i påvente av en avgjørelse. På denne måten kan de negative konsekvensene av en langdryg saksbehandling reduseres betraktelig.

Når hjelpemidlet er innvilget, blir dette registrert både ved brukerens trygdekontor og i hjelpemiddelsentralen etter bestemte rutiner. En av forutsetningene er at hjelpemidlet leveres tilbake til hjelpemiddelsentralen når brukeren ikke lenger har nytte av det.

Når utlånet gjelder elever i grunnskole eller i videregående skole til bruk på skolen, skal utstyret normalt betales av den enkelte skoleetat. De siste årene har man imidlertid ved noen hjelpemiddelsentraler hatt en prøveordning med utleie av tekniske hjelpemidler til skoleetatene. Hjelpemiddelsentralene har hatt det administrative og formidlingstekniske ansvaret for denne ordningen, mens skoleetatene har betalt en tilpasset årsleie. Ordningen tas nå opp til evaluering.

De enkelte synsseksjoner ved hjelpemiddelsentralene har direkte kontakt med leverandørene og får løpende informasjon bl. a. om nye produkter. Hjelpemiddelsentralene informeres dels via ordinært brosjyremateriell, ved besøk og studiereiser og ellers nødvendig kontakt. Det gode samarbeidet har bidratt til å vedlikeholde og utvikle synsseksjonenes kompetanse. Denne kontakten har også hatt betydning for tilbakemeldinger med hensyn til brukererfaringer og produktutvikling. Flere leverandører låner også ut utstyr til synsseksjonene for utprøving og vurdering før eventuelle innkjøp foretas. Dette bidrar til å forebygge feilinvesteringer.

Hjelpemiddelsentralene har foreløpig ikke et registreringssystem der man kan lese ut statistiske spesifikke opplysninger om synstekniske hjelpemidler. Erfaringene tyder imidlertid på en sterk økning i såvel behov som utlån.

Den statlige handteringa har i disse dager tatt en ny foruroligende vending. En ny modell for overføring av formidlingsansvaret til fylkeskommunene der statlige rammeoverføringer skal danne det økonomiske fundamentet utredes vinteren 1992.

Tildeling av avanserte lesetekniske hjelpemidler, stiller store krav til formidlingsaparatet. Leverandørene er mange, brukergruppen er lite homogen og hvis det dreier seg om edb-utstyr, skal dette som oftest entegreres med annet utstyr. På hjelpemiddelsentralene jobbes det med mange forskjellige typer funksjonshemninger, og personellet har ikke kapasitet til å bygge opp eller vedlikeholde den kompetanse det her snakkes om. Det er også tvilsomt om det på den enkelte hjelpemiddelsentral er kapasitet nok til å holde oversikt over produktspektret. En kan derfor risikere at enkelte leverandører kommer i en monopolsituasjon mht. hjelpemiddeltildelinger fra en enkelt hjelpemiddelsentral.

Når det gjelder kompetanse på bruk av hjelpemidler, finnes denne blant brukerne. Det foregår idag ikke noen formalisert tilbakeføring av denne kompetansen til formidlingsapparatet og heller ikke til produsentleddet. Det later også til at statistisk materiale, som kan dokumentere effekten av forskjellige tiltak, mangler.

Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede (RTF), er et nasjonalt kompetansesenter. RTF har i en del tilfeller bidratt med kompetanse i trygdesaker der trygdeetaten har følt manglende kompetanse. Det synes viktig at det finnes en nasjonal formidlingskompetanse som kan bistå det lokale formidlingsaparat ved behov.

For at dette skal fungere, er det nødvendig å knytte RTF formelt inn i hjelpemiddelsentralsystemet. Det må videre være en oppgave å få tilbakeført brukererfaringer til formidlingsapparatet og til hjelpemiddelprodusenter. En slik tilbakeføring av brukererfaringer er også nødvendig for å bygge opp statistisk materiale som kan nyttes for å evaluere systemet. Vi ser det også som en oppgave for et slikt nasjonalt kompetansesenter å bidra med informasjon til kommersielle leverandører av edb-produkter og programvare, slik at disse ikke utelukker synstekniske løsninger.

Noen ord om opplæring.

En del avanserte hjelpemidler stiller store krav til brukerens ferdigheter. Opplæring og brukstrening er tidkrevende, og kan være problematisk hvis den må skje i kombinasjon med jobb, f.eks. når bruker ikke disponerer tilsvarende utstyr utenom arbeidstid.

Edb-meldingen (se kapittel 4) inneholder klausuler om opplæring, oppfølging samt krav om avsvarsinstans i det lokale formidlingsapparat. Vi kjenner ikke til noen eksempler der denne siden er blitt ivaretatt slik som beskrevet i meldingen.

Det synes også som et problem at det ikke eksisterer formaliserte rutiner for tilbakeføring av brukererfaringer til formidlingsapparatet.

Dette avsnittet kan sies å utgjøre de positive resultatetene ved vårt arbeid med regelverket. Det er etter vår vurdering et svært viktig avsnitt, siden vi her mener at vi har dokumentert at på de felter vi her tar for oss, har synshemmede klare rettigheter som også Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket har anerkjent. Disse rettighetene skal den enkelte kunne forvente at det lokale trygdekontor retter seg etter i det praktiske liv - uten problemer. Her skal problemene med hensyn til fortolkning av regelverket ikke foreligge.